The Pinkertons har på relativt kort tid bygget seg opp et rykte som et sabla godt liveband. Etter å ha sett dem varme opp for Liverpool-bandet The Cubical på Crossroad i Oslo i fjor vår, er det lett å skrive under på at det ryktet stemmer. The Pinkertons var et spennende bekjentskap som oste av spilleglede og gode låter. Et band det absolutt var verdt å følge med på videre.

Nå er endelig deres selvtitulerende debut klar for utgivelse på Hakaslepp records. Og musikerne klarer på en utmerket måte å overføre energien fra scenen til plate. I tillegg kommer nyanser og detaljer i låtene bedre frem i albumformat, noe som bidrar til å heve interessen for og kvaliteten til The Pinkertons som band.

Ifølge presseskrivet har bandet røtter i garasjerocken og -bluesen, og et potensial til å overta arven etter My Midnight Creeps (MMC). De er ikke helt der ennå og mangler noe av mystikken rundt bandet, men det er tydelig at The Pinkertons har latt seg inspirere av både MMC og andre helter de fremhever, deriblant The Sonics og Jack White.

Både låtstrukturer, lydbildet og samspillet mellom musikerne og vokalist Gorm Kjærås Dahls solide fremførelser, har alle noe fra inspirasjonskildene, men samtidig har The Pinkertons også sin egen stil og sitt eget uttrykk. De er ingen kopi, men et band som utvikler og finner seg selv med utgangspunkt i band som har definert og tatt garasjerock og –blues et hakk videre. Slik sett er The Pinkertons ingen dårlig arvtaker til MMC.

Når det er sagt, så er det ikke noe poeng i å båssette The Pinkertons som et band som høres ut som MMC. Det er ingen umiddelbar oppdagelse når man lytter til dem, men mer elementer man kan registrere i hele eller deler av låter dersom man har god kjennskap til musikken, kanskje særlig i Morrisville, med sitt gitar- og saksofonriff, og i How Can Anyone Stay, hvordan låta bygges opp, men også i rytmen og vokalen.

Debut til The Pinkertons har en energi som smitter over på lytteren. Låtene er interessante i sine oppbygninger og byr på overraskelser. Det er tøft, rytmisk, fete gitarriff og melodiøs vokal, alt formidlet med en innlevelse som vitner om at noe står på spill. Dette gjelder først og fremst i åpningen Last Night Of The Year, Lie To Me og Wildfire. The Pinkertons er gode hele veien, men her er de på sitt aller beste og viser en egenart som band.

Det sies at det er like trygt å ta med faren din på konsert med The Pinkertons som Westerdalsfyren i gjengen med hornbriller og tennissokker. I dette ligger det en mulig påstand om at The Pinkertons treffer bredt. Som liveband gjør de nok det, det er vanskelig å ikke la seg begeistre når bandet herjer på scenen. Om farsan og hipstere vil omfavne bandets debutalbum på samme måte, er nok mer usikkert. Og bra er det, for om The Pinkertons puster nytt liv i rocken, er det neppe fordi fedre og eventmakere omfavner bandet, men heller fordi medlemmene peker nese til oppdragere og trendsettere. Det er jo nettopp det som er så befriende med The Pinkertons, de tilpasser seg ikke, men gjør sin greie. Du trenger ikke like det, men du bør det.

Albumet slippes fredag 27. mars med konsert i platebutikken Big Dipper i Oslo og lanseringskonsert på Crossroad lørdag. Jeg kommer uten fattern, men med briller.