Vi lever i en spennende tid for Hip hop. Dette er sølvalderen. Det er samfunnsbevisst og banebrytende, det er variert og det er høy kvalitet. En av de største er uten tvil Kendrick Lamar. Å slippe en oppfølger til good kid, m.A.A.d city må være en av de mest skremmende utfordringer en musiker noensinne kan stå ovenfor, for det er umulig å ikke ha skyhøye forhåpninger til To Pimp a Butterfly.

Dette albumet blir sluppet i en tid hvor rasismediskusjonen i USA har nådd nye høyder. Afrikanskamerikanere blir drept av politimenn som slipper nærmest ustraffet unna og en stor del av befolkningen føler at livene deres ikke betyr noe. Det er klart at Kendrick Lamar blir påvirket av dette. To Pimp a Butterfly er alikevel ikke bare et prekende politisk album. Kendrick har blant annet også tid til til å sparke mot utfordrerne sine og å minnes ungdomstiden i Compton i Hood Politics, og å kritisere musikkindustrienes utnyttelse av sorte artister i Wesley's Theory.

Albumet er hovedsaklig funky og jazzy beats med rim og referanser i en helt egen klasse. Det er ganske tøft å sammenligne seg selv med Kunta Kinte, kanskje verdens mest berømte slave, men Kendrick gjør det perfekt. «Everybody wanna cut the legs off him» synger han i King Kunta , i referanse til da Kunta Kinte mistet foten for å ha prøvd å stikke av. Kendrick har også rømt. Han har rømt fra fordømmende forutsetninger og et liv som en annenrangs borger, og skapt noe eget for seg selv.

Albumet er ofte sint, uten å være for aggressivt. «I'm mad, but I aint stressin» sier han, og det fanger stemningen godt. Det er behagelig og opprørende om hverandre, og den eneste konstanten er ferdighetsnivået til Kendrick. Han er en av verdens beste rappere, levende eller død. Albumet er fylt opp av sterke beats og samples, og produksjonen er tilnærmet feilfri hele veien. I sistelåta, Mortal Man, leser han et dikt som oppsummerer hva albumet handler om. Et stort album som kommer til å bli husket i mange, mange år. En utvilsom klassiker.