Da Seigmen på 90-tallet hadde fått stadfestet seg som en av Norges store rockeband, gjorde de det med en egen sound og utrykk. Når de nå gir ut ny plate 18 år etter siste studioinnspilling hverken kan eller bør man forvente at de skal høres ut som noe annet enn det de alltid har vært. For de som husker tilbake til 1997 da bandet prøvde å ta et steg videre (eller muligens til siden vil mange hevde) og ga ut Radiowaves kun på engelsk, gikk det et ramaskrik over det ganske land. Maken til blasfemi og tukling med helligbrøde hadde ingen sett. Seigmen hadde på det tidspunktet blitt allemannseie i norsk rock og forandringer var uaktuelt, ferdig snakka.

Enola blir dermed et godt eksempel på at det er umulig å gjøre alle til lags. Enkelte anmeldere etterlyser nyskapning og sensasjonalitet i stedet for å berømme bandet for faktisk å klare å holde på særegenheten opp gjennom årene. Samtidig; der hvor musikkanmelderne stiller seg avventende, gleder fansen seg desto mer. Det er noe med å ha blitt sulteforet i 18 år som gjør gleden over en ny plate helt spesiell.

Enola er, som mange har nevnt, -helt Seigmen. Akkurat så melankolsk og tungt som vi husker det, men kanskje ikke fullt så mørkt. Visker vi vekk 18 år kan denne platen sees på som en veldig god videreføring av Seigmens verdier, ispedd referanser til band som Kent og Tool. Jeg vil likevel hevde at det har skjedd et par forandringer.

Først og fremst bruker vokalist Alex Møklebust nå potensialet i stemmen fullt ut, noe som kommer frem i blant annet Trøst og Hvit stjerne Hvit støy, der han formidler stemning og sårhet som vi sjelden har hørt han har gjort før. 18 år høres ut til å ha gjort underverker for mannen.


Den andre merkbare forandringen er tekstene til Kim Ljung. Lekenheten og mystikken som før var hans signatur høres ut til å ha forandret seg. Kan være at Ljung har blitt voksen siden sist, ser annerledes på livet og dermed produserer tidvis enklere linjer (feks."ikke les mine tanker det klarer jeg selv" eller "Når svalene flyr lavt blir det regn"), men jeg tror egentlig nøkkelen ligger i å finne frem gammel form igjen, og at tekstproduksjonen til denne plata har vært som god oppvarming å regne, for han har tidligere vist at han kan bedre.

Enola blir for meg et velprodusert og gjennomgående bra album som hører hjemme i samlingen. Den har egentlig alle ingredienser, den bare mangler litt finesse for å ta bandet helt til toppen igjen. Men du verden for en god start på et nytt kapittel. Vi får bare håpe og be om at det ikke tar 18 år før de kommer med en oppfølger.