Det har etter hvert bygget seg opp store forventninger til Línts debutalbum. Sekstetten med base i Bergen har slått seg sammen med produsent Brian Batz (Sleep Party People, Scarlet Chives) og videreutviklet den atmosfæriske postrocken de så smått begynte med på den nå to år gamle Línt EP. Derfra var det spesielt én låt undertegnede fikk sansen for. Perfect Motion Picture er et ni minutter langt og aldeles nydelig stykke musikk innenfor bygge-seg-gradvis-opp-fra-forsiktige-gitartoner-til-kaskader-av-deilig-støy-strukturen som brukes så mye innen postrocken. Likevel er det positivt at Línt nå har fridd seg noe fra de strengeste sjangerkriteriene. På Then They Came For Us trekker de inn elementer av ambient, elektronika og hip hop, og låter generelt litt røffere i kantene enn på EP-en. Bandet unngår dermed å høres ut som «enda et ungt rockeband som spiller lange sanger med masse gitar». Assosiasjoner til sjangerdefinerende band som Sigur Ros, Mogwai og Godspeed You! Black Emperor dukker unektelig opp når man lytter til denne plata, men det i seg selv er bare positivt. Poenget er at Línt først og fremst bør kjøre sin egen greie, mikse sammen inspirasjon fra musikkhistorien på sin egen måte. Det er de langt på vei til å gjøre allerede.

Variesque innleder albumet med suggerende, repetitive gitarriff og setter standarden for førtifem støyende, langstrakte, melankolske og drømmende minutter med eksperimentell og særegen postrock. Singelen Trips er en nydelig musikalsk reise som durer avgårde i intet mindre enn åtte minutter. Meisel trekker assosiasjonene i retning av den fantastiske Shining-låta Psalm (fra albumet Grindstone, 2007). Blank Tapes og Mirkeldunkel roer ned tempoet og skaper en lett ambient døs midtveis på albumet. Da går tankene i retning The Antlers og deres siste plate Familiars (2014). Línt skaper noen av de samme stemningene her, som et soundtrack til en tur midt på natten, stemningsfullt, atmosfærisk, noen ganger nesten litt skummelt. Med den avsluttende tittellåta forsøker bandet tilsynelatende å toppe det hele, slik postrockalbum har for vane å gjøre. Her lykkes de sånn halvveis. Låta makter ikke å få til de helt store gåsehudfølelsene, slik jeg synes Línts kolleger på Klangkollektivet, Monstereo, fikk til med avslutningslåta Mercury fra fjorårets plate Bright Dark.

Then They Came For Us er utvilsomt en spennende albumdebut, med stadige endringer i stemning, tempo og instrumentering. Måten Línt blander sammen det stemningsfulle og det støyete, det skjøre og det massive er bandets store styrke, og noe som kan videreutvikles ytterligere i fremtiden. Om man skal innvende noe på denne albumdebuten, må det bli at plata er veldig jevn. Paradoksalt nok blir dette en ørliten svakhet, da det ikke finnes én eller to låter, passasjer eller øyeblikk som trumfer resten av albumet. Plata som helhet kan dermed oppleves bittelitt flat. Men dette handler jo også om at bandet innen denne følelsen dukker opp har etablert seg på et såpass høyt nivå at lytteren kanskje blir i overkant kravstor.

Les intervjuet vi gjorde med Línt for to år siden her.

Línt har slippkonsert på Hulen i Bergen torsdag 23/4, og på The Crossroad Club i Oslo fredag 24/4. Vi mistenker at denne plata kommer ennå mer til sin rett i liveformat.