Dawn of Azazel
The Tides of Damocles
Kjedeleg og monotont frå New Zealand
Dødsmetall er ein vanskeleg sjanger. Teknisk har den sine klare utfordringar. Dette skal vere både hardt, kjapt og brutalt. Då gjeld det å halde tunga beint i munnen og ha god kondisjon. Spesielt for trommisen. Det er mange band i dødsmetallen som rett og slett ikkje har det som skal til for å ro dette i land. Når det gjeld Dawn of Azazel, er dette ikkje noko problem. Her er både aggresjon og tempo og det er godt gjennomført. I tillegg klarer dei å legge inn temposkifter og variasjon utan at det fører til oppstykking av musikken. Skjønt; dei er likvel ikkje dei mest tekniske gutane i klassa. Dei kan lære mykje frå band som Nile og Gorod.
Skal ein klare å skilje seg ut positivt i dødsmetall, lyt ein jobbe med det musikalske og skape sin eigen sound og egenart. Det fins ei heil bråte med band i sjangeren og det går minst 14 på eit dusin. Då seier det seg sjølv at det er lett å drukne i floraen av album som kjem ut kvart år. The Tides of Damocles har diverre ikkje nokon egenart over seg. Dette har eg høyrt før, kan du seie. Alle sjangeringrediensane er med. Blast beats, growling, taktskifter og aggressive gitarar, men det manglar det vesle musikalske ekstra som hadde gjort so mykje. Det er ingen ting på albumet som gjer at eg stoppar opp og tenker “Shit påmmfritt!”. Det er ikkje noko her som gjer at eg har lyst til å sette det på ein gong til. Kritikarar av sjangeren kjem ofte med at det er monotont og høyres ut som industristøy. Sjølv om eg ikkje er villeg til å gå so langt som å kalle dette støy, lyt eg nok innrømme at Dawn of Azazel har laga eit album som er både monotont og kjedeleg.
The Tides of Damocles kjem nok ikkje til å gå inn i historiebøkene. Slik dødsmetall som hamnar midt på treet vil alltid bli forbigått i stillhet. Eg trur nok likevel Dawn of Azazel skaper god stemming på konsertar og moshpiten vil nok vere full av ivrige og intense fans.
Skal ein klare å skilje seg ut positivt i dødsmetall, lyt ein jobbe med det musikalske og skape sin eigen sound og egenart. Det fins ei heil bråte med band i sjangeren og det går minst 14 på eit dusin. Då seier det seg sjølv at det er lett å drukne i floraen av album som kjem ut kvart år. The Tides of Damocles har diverre ikkje nokon egenart over seg. Dette har eg høyrt før, kan du seie. Alle sjangeringrediensane er med. Blast beats, growling, taktskifter og aggressive gitarar, men det manglar det vesle musikalske ekstra som hadde gjort so mykje. Det er ingen ting på albumet som gjer at eg stoppar opp og tenker “Shit påmmfritt!”. Det er ikkje noko her som gjer at eg har lyst til å sette det på ein gong til. Kritikarar av sjangeren kjem ofte med at det er monotont og høyres ut som industristøy. Sjølv om eg ikkje er villeg til å gå so langt som å kalle dette støy, lyt eg nok innrømme at Dawn of Azazel har laga eit album som er både monotont og kjedeleg.
The Tides of Damocles kjem nok ikkje til å gå inn i historiebøkene. Slik dødsmetall som hamnar midt på treet vil alltid bli forbigått i stillhet. Eg trur nok likevel Dawn of Azazel skaper god stemming på konsertar og moshpiten vil nok vere full av ivrige og intense fans.
FLERE ANMELDELSER
The Black Keys - Ohio Players
Skivebom med skiveutglidning. To til tre gode låter av totalt fjorten er ironisk imponerende til å være Dan Auerbach og Patrick Carney. Kanskje er det Beck sin skyld. >>
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>