Kanadieren Ron Sexsmith (51) har vært kritikerfavoritt siden midt på 90-tallet og aldri gitt ut noe dårlig album. Bra er selvsagt også Carousel One, som er oppkalt etter bagasjebåndet han bruker når han lander på flyplassen i hjembyen Toronto. Men 14 låter er for mange (16 om man regner med bonuskuttene), og jeg føler han går i opptråkka spor her.

Tekstene er som vanlig personlige, men har også litt humor, og coveret viser for første gang en Ron Sexsmith som smiler og ikke er molefonken! Halvparten av sangene er verd å nevne: Saint Bernard er allsangvennlig og handler om myten om at sanktbernhardshunder har konjakk i ei tønne om halsen når de er ute i snøen for å redde folk.

Loving You er en av tre sørgmodige ballader med steelgitar. Bedre er den løsslupne og fengende Getaway Car, hvor vi får en pianosolo og hvor Sexsmith synger i stil med Lowell George fra Little Feat. Nothing Feels The Same Anymore er en elegant soulballade med Sam Cooke-inspirert vokal. Before The Light Is Gone er leken og luftig pop. Jeg liker godt singlen Can't Get My Act Together, som er ei Kinks-aktig rockelåt med piano og orgel, og som handler om å skuffe dem man er glad i.

Jeg aner ikke hvorfor albumet har to bonuskutt, da jo disse også fins på vinylutgaven. Den første, The Other One, er en søvndyssende ballade (og bønn til Gud). Så kommer coverlåta Is Anybody Going To San Antone, som var en countryhit for Charley Pride i 1970. Men Sexsmiths versjon er mer inspirert av Doug Sahms countryrock-utgave. Denne glimrende låta er faktisk platas beste!

Alt i alt vil ikke Carousel One skuffe Ron Sexsmith-fansen. Han er på sitt jevne her og leverer godt singer-songwriter-håndverk. Men albumet mangler det lille ekstra.