Dream (eller The Dream, som noen kaller dem), var Norges første supergruppe og den eneste her som lagde et psykedelisk album. På tampen av 1967 kom Get Dreamy, som greide 5. plass og hele 16 uker på VG-lista. Nå har britiske RPM/Cherry Red Records gitt det ut igjen på cd, hvilket betyr at folk fra hele verden kan kjøpe det på nettet og i butikker! Et bonuskutt får vi også.

Gitarist Terje Rypdal var lei av popstilen til sitt suksessrike band The Vanguards, og startet våren 1967 Dream sammen med trommis Tom Karlsen fra soulgruppa The Sapphires samt bassist Hans Marius Stormoen og organist Christian Reim fra r&b-bandet Public Enemies. Alle unntatt Stormoen sang, og det er synd å si at verken Karlsen, Rypdal eller Reim er store vokalister. Men det er omtrent eneste svakhet ved dette velproduserte og velspilte albumet som er meget variert.

Get Dreamy er aller best på de tre første låtene: Den fengende Green Things (From Outer Space) har et vanvittig driv, et originalt blåser-arrangement og dessverre Tom Karlsens sprukne stemme. En klar singlekandidat, men Dream ga faktisk ikke ut noen singler - bare dette albumet. Emptiness Gone er en jazz-influert popballade, med herlige taktskifter og magiske trompetstøt. Den bråkete rockelåta Ain't No Use er ekstrem med sine Hendrix-aktige gitareksesser, sang- og monolog-vokal, ville hammondorgel og, ikke minst, freakouten i de siste av de åtte minuttene som ender i kaos!

Den smektende balladen Driftin' er den eneste låta på plata som høres ut som norsk 60-tall. Side 2 er ikke like sterk som eneren, låtene er liksom ikke like interessante og vesentlige. Men med to unntak: Den mektige soulballaden You, som spoleres litt av dårlig vokal, og den 7 minutter lange Hey Jimi, som selvsagt er meget inspirert av Jimi Hendrix (melodien minner om Hey Joe). Terje Rypdal, som spiller kjempebra her, sendte ham faktisk lp-en, og en dødsboauksjon viste at den sto i platesamlinga hans sammen med Rypdals hilsen!

Hilsenen kan vi se i coverheftet, som har flotte illustrasjoner og liner notes på engelsk der Rypdal intervjues om Dream. Stormoen sluttet våren 1968, og det var som trio de spilte inn balladen Dead Man's Tale, som endte opp med å bli utgitt på Rypdals første soloalbum Bleak House (1968). Dette var ei jazzplate, men Dead Man's Tale skiller seg ut og hører naturlig hjemme som bonuskutt på denne cd-en. Låta er inspirert av Fleetwood Mac og Cream, har en sugende melodi, god vokal (!), fløytesolo og mye herlig hammondorgel. Dette er sju minutter med norsk magi!