A$AP Rocky, eller Rakim Mayers som han egentlig heter, slo hardt igjennom med mixtapen Live.Love.ASAP i 2011. Som en slags kulminasjon av en hel generasjon som er oppvokst med internett som sin viktigste inspirasjonskilde og en stadig større utvisking av sjangergrenser, høstet hans fusjon av øst- og sørstats-hip hop gode kritikker. Mye takket være en fantastisk produksjon og beats av høy klasse, gjorde det at den ikke mer enn middels begavede rapperen raskt ble en av de største stjernene innenfor mainstream hip hop. På sin første albumutgivelse Long.Live.A$AP sementerte han sin posisjon ytterligere, og viste seg fra en mer variert side.

To år er gått siden siste album, og Rocky har brukt tiden på å kultivere sine interesser innenfor felter som high fashion (han har et vennskap/samarbeid med designer Rick Owens’ muse Michele Lamy), modell-jobber (han har gått på catwalken for Ferragamo) og spilt inn en film (DOPE, vist på Sundance Film Festival). Han har på langt nær vært borte fra den kulturelle bevisstheten, og har vært flink til å holde markedet varmt med diverse singler og samarbeid med andre artister, men det er nok mange som har ventet i spenning på neste storprosjekt. Smakebitene som har vært sluppet i forkant (L$D, M’s m.m.) har ikke akkurat dempet forventningene.

At.Long.Last.A$AP, som dette prosjektet heter, hadde opprinnelig utgivelsesdato den 02.06 men ble overraskende sluppet en uke tidligere. Store navn som blant annet Kanye West, Rod Stewart, M.I.A., og Mos Def både gjester og produserer på albumet, som er ganske langt (det klokker inn på 66 minutter) til å være et hip hop-album. A$AP er sitt sedvanlige selv, og det vises at han er blitt vant til suksessen, for dette er sannelig ambisiøst så det holder.

Det åpner med “Holy Ghost”, gjestet av Joe Fox, den mystiske protegéen og indie-musikeren som ryktene sier at han fant på gata og bestemte seg for å involvere i albumet, og det virker fort som om han prøver å bevege seg mot en noe mer seriøs lyrisk tematikk, med en tekst sterkt inspirert av religion. Dette faller i staver etterhvert og tekstene beveger seg raskt tilbake til de banale linjene om jenter, drugs, fashion og generell skryting som var så fremtredende på de tidligere utgivelsene. Han har en helt grei flow, men det er nok bare å innse at han aldri kommer til å bli noen stor lyriker. Det er uansett uvesentlig, det er vel knapt dét denne typen hip hop handler om.

For her snakker vi beats, med stor b. Albumet er igjen ekstremt velprodusert, og selv om stjerneprodusent og kreativt geni Clams Casino som før bar mye av musikken med sine eteriske lydlandskaper ikke er så godt representert i låtmaterialet, så skinner andre desto mer.
Det er ikke Live.Love.A$AP-kvalitet, men den instrumentale delen av albumet står helt klart igjen som noe av det mest interessante som har blitt utgitt i år. Singelen “L$D” høres ut som noe som kunne kommet fra Justin Timberlake i en rolig periode, mens låter som “M’s” og “Pharcyde” med sin brumlende bass gjør at man nikker smilende med hodet. Det er stor variasjon her, og det flyter smertefritt fra den nærmest sedativ-inspirerte første tredjedelen, over til en mer klassisk east coast-stil med tunge bangers i midten før han har spart litt pop-rap til sist.

Det er vanskelig å ikke bli sugd inn i albumets mørke atmosfære, selv om lyrikken er manglende. Bortsett fra et forferdelig dårlig vers av Kanye West, gjør gjeste-artistene en god jobb med å komplettere opplevelsen, og enkelte setter A$AP selv i baksetet mens de tar helt over (Bones).

Som tidligere nevnt, et variert album som viser mange sider av en spennende personlighet, men føles som et til dels utvannet og generisk produkt av sin tid. Albumet er absolutt verdt å lytte til, særlig om man er fan av mainstream hip hop, eller om man vil høre hvor mye en god produksjon kan bære en artist uten ekstreme talenter innenfor rapping.


Kjøp eller lytt på albumet her.