Phaedra er Ingvild Langgård, som albumdebuterte i 2011 med The Sea. Det var et rolig, hovedsakelig akustisk album som ble kritikerrost. Oppfølgeren Blackwinged Night er preget av dundrende trommer, dype bassganger og en vokal som kan sammenlignes med Highasakites Ingrid Helene Håvik. Phaedra har en krystallklar stemme og skriver tekster om bl.a. skapelse, kollaps, tid og fallende stjerner.

Låtene her er sterkere enn på debuten, særlig de tre første, som er melodiøse og fengende nok til å bli spilt på radio: Den mektige Lightbeam, som har treblås og minner om Dadafon, den rytmiske, Highasakite-inspirerte Too Much Sugar (med strykere og drønnende pauker) og den Kate Bush-influerte Half Human, som er platas beste sang, med et gjennomgående orgeltema og et minneverdig refreng.

De tre neste låtene er mer eksperimentelle og voldsomme og mangler de helt store melodiene: Tittelkuttet, den nesten 11 minutter lange og altfor drøye Too Much Sugar og The Void, som er inspirert av Bel Canto på 90-tallet og Anneli Dreckers vokalstil. Her spiller Phaedras perkusjonist Ane Marthe Sørlien Holen marimba. Helt til sist kommer den flotte balladen Finally Unfolding, med strykere og treblås (bestående av klarinett og bassfløyte).

Blackwinged Night er forresten 2. album i en trilogi, så nå venter vi spent på hvilken retning Phaedra tar neste gang. Denne plata er iallfall god nok, og jeg anbefaler den til fans av Jenny Hval, Susanna, Highasakite og 2000-tallets Kate Bush. Phaedra viste forresten på Øyafestivalen i 2011 at hun er en glimrende liveartist.