Chelsea Wolfes nye album ved navnet Abyss, som betyr bunnløs eller dyp avgrunn, gir oss nettopp dette: Et urovekkende, drømmende musikalsk landskap hvor alt en opplever er innpakket i et tett, disig, mørkt slør. Det er ikke ett hint av lys å skimte her. Det er ikke noe lys i enden av denne tunnelen; og det er helt briljant.

Som lytter kan en trekke mange tråder utfra Abyss. Wolfe har utalt seg om at det handler mye om drømmer, og i all hovedsak om søvnparalyse. En tilstand hvor en er midlertidig lammet i kroppen før man har sovnet eller når man akkurat har våknet, og denne følelsen setter sitt store preg på det som møter oss. Jeg får assosiasjoner til maleriet ”Percistence of Memory” av Salvador Dalí: En sitter igjen med følelsen av at tiden har sluttet å opphøre, dvelingen ved alt uhyggelig og vondt gir lytteren følelsen av at det er ingen vei ut.

Det finnes noe ømt ved alt dette, og det er Chelsea Wolfe selv. Lyrikken, og ikke minst hennes evne til å anvende vokalene hennes slik hun gjør, gir albumet noe annet enn kun det mørklagte, men på mange måter er det også med på å gjøre det mørkere. Det går fra å kun være uhyggelig, til sørgmodig, slik som i albumets andre låt, Iron Moon. They crawl inside and wait with me/The creatures here become machines/Walk with me to a place of trust/Death will no longer silence us. Det er bekmørkt og sørgelig, men utrolig vakkert.

Til tross for flere års musikalsk pågang, var det albumet Apokalypsis i 2011 som gjorde Chelsea Wolfe kjent, og det er mye hun vender tilbake til her i Abyss. I all hovedsak forkjærligheten for goth, for det mørke og doom-sjangeren. Da hun returnerte i 2013 med albumet Pain Is Beauty, et mer poppete album sammenlignet med hennes tidligere verk, var da det ble mer åpenbart at eksperimentering er noe Wolfe setter høyt som musiker. Abyss er stappet med massiv gitarlyd, et stort aspekt av forskjellige instrumenter som ekspanderer til det nærmest kolossale. Hun tar seg store friheter til å referere til sjangere som elektronika, shoegaze og doom som klebrer seg til alle låtene, men også folk- og pop-sjangeren, som virkelig trer til i sanger som Survive og Crazy Love. Det oppstår en slags ambivalens her: dette kan fort gå galt, men her er det gjort helt riktig. Abyss klarer å klatre opp på lista som en av de beste albumene i 2015, og Chelsea Wolfe som en av de mest spennende musikerne som er til i det tjueførste århundret.