På Foals’ fjerde album What Went Down er det et par ting man straks kan konkludere. Det musikalske verdensherredømme Foals strekker seg etter å overta, er det fortsatt et stykke igjen til. Samtidig er dette føllet godt og vell kjønnsmodent. Foals viser igjen at de for lengst har funnet seg selv og galopperer videre i riktig retning.

Den albumtitulerte førstelåta er Foals på sitt tyngste til nå, akkurat som albumet nok også er deres tyngste per dags dato. Med åpningslåta som platas høydepunkt vil man bare ha mer. Den gode variasjonen mellom lystig og leken poprock og tung råskap er tilstede på What Went Down så godt som på Holy Fire. Men nå mer enn før viser Foals at de er aller best når de trøkker ordentlig til og savnet av mer tungrock er større en før. Neste låt ut er Mountain At My Gates som er tilbake til lystighet og det karakteristiske Arkadetonede riffet. Låta er nok mer Foals som vi kjenner de, da den er et slags midtpunkt mellom deres temposvingninger.



Sammen med A Knife In The Ocean er disse de tre mest forhåndshypede låtene på plata, og det ikke uten grunn. Det er disse som holder Foals på det nivået de hører hjemme. Resten av plata trenger litt mer tid før man finner ut at det absolutt er nynneverdige saker det også. Man føler gjerne fotspissen tippe opp og ned til takten, men det blir sjelden de store trampene.

London Thunder Tar deg med til Foals drømmeland og er man bekjent med låter som Spanish Sahara og Late Night fra tidligere album, så vet man at det er et sted verdt å være.

Foals fortsetter å ha et fantastisk tosidig spekter å spille på, med tung støyrock i den ene enden og feelgoodlåter perfekte for en solrik festivaldag i den andre.

Foals forblir seg selv og gjør det de kan best. Lite gjør det når det funker så godt som det gjør. I jakten på verdensherredømme har de et stykke igjen å gå. Foals står litt på stedet hvil, men samtidig er det et ganske godt sted å stå.