"No synthesizers were used on this record" står det å lese i omslaget til Queens A Night at the Opera(1975). Dette skal ha vært et tilsvar til en slurvete musikkritiker som forvekslet Brian Mays nyskapende gitarspill med synthesizere. Senere skulle fravær av dette elektroniske instrumentet bli et hedersmerke for en del band innen heavy metal. Såpass viktig var det at eventuell bruk av synthesizere måtte holdes skjult. Ifølge Claus Schnell, Dios keyboardist, ble enkelte av hans instrumentkollegaer nektet å være med bandbussen, og måtte kjøre i en annen buss med crewet, for å unngå å bli assosiert med bandet.

Sminkebruk var en annen skillelinje. Mange mente nok at Poison gikk langt over streken. «It wasn’t just that Poison looked like girls – they looked like pretty girls” medgir Chuck Klosterman i boka Fargo Rock City. Andre band, som Metallica vektla en tilsynelatende ekte og ærlig framtoning, og tok sterk avstand fra sminking (det viste seg at de brukte mascara utover 90-tallet likevel, men sliter med å innrømme dette i dag).

Religion har vært en kime til konflikt i musikkhistorien. Pop- og rockemusikere ble allerede på 50- og 60-tallet anklaget for å være djeveldyrkere. Enkelte musikere lekte, mer eller mindre spøkefullt, åpenbart med okkult symbolikk og sataniske vers. Motsvaret kom med kristenrocken.

Det svenske metalbandet Ghost hever seg langt over slike småkrangler og omfavner det meste. De kan alle triksene i metal-boka, og bruker dem bevisst. Låtene er tidvis lesset med synthesizere, bandmedlemmenes identitet er skjult bak sminke og masker og de formidler en utilslørt hyllest til mørkest fyrste.

Debuten Opus Eponymous (2010) var nettopp fengende popmusikk i en mørk forkledning. Oppfølgeren Infestissumam (2013) ble mer produsert og polert, og reduserte noe av brodden til forgjengeren. Denne utviklingen fortsetter med Meloria, uten at dette gjør plata dårlig. Refrengene i From the Pinnacle to the Pit og i Deus In Absentia bør gjøre enhver låtsmed misunnelig. He is framstår som en klassisk og god power ballade, adressaten for kjærlighetsbudskapet er imidlertid ikke damen, men djevelen. Cirice kunne godt vært et spor på Metallicas selvtitulerte album fra 1991 (også kalt The Black Album).

Tekstene til Ghost er en del av den okkulte staffasjen. De gir pave-zombien og hans anonyme smådjevler rolletroverdighet. Men det er ingen grunn til å ta tekstlinjer som "He (dvs. satan, journ. anm.) is the shining and the light without whom I can not see" spesielt alvorlig.

Denne gjengen kuttekledte svensker ledet av et paveliknende spøkelse som synger karikerte satanhyllester har i løpet av de siste fem årene vokst seg langt utover den mørke undergrunnen de kom fra. Dette er nok ikke så merkelig som det kan synes. Populærkulturen speiler samfunnet. Nyreligiøse bevegelsers økende oppslutning vitner om en lengsel etter mystikk og åndelighet. Denne utviklingen gagner Ghost sitt mørke sirkus. Men det er popen i all pompen som gjør dem fortsatt verd å lytte til.