Som med de fleste band som har noen år fartstid, så er det vanskelig å måle Iron Maiden sitt nyere materiale opp mot gull-perioden deres gjennom stort sett hele 80-tallet. Med unntak av et par album (forresten noen skikkelige makkverk), var de et av tungmetallens sterkeste kort det tiåret, og spilte seg inn i musikkhistorien med sjangerdefinerende skiver som The Number Of The Beast, Powerslave og Seventh Son Of A Seventh Son.

Etter noen famlende år på 90-tallet, og eksperimentering med en ny vokalist som aldri helt fant tonen (no pun intended) i bandet, kom Bruce Dickinson, også kjent som “air raid siren”, tilbake på tidlig 2000-tall, og de leverte sitt sterkeste album på over 10 år med knallgode Brave New World.

Siden den gang så har Maiden-toget holdt seg på sporet med utgivelser av varierende kvalitet, stadig mer progressive og lydbildemessig søkende. Bassist Steve Harris har vært hovedlyriker i 40 år, og virker stadig som en uttømmelig kilde til nye temaer å basere låter på. Dette har ført til deres hittil mest ambisiøse albumprosjekt: Dobbeltspilleren The Book Of Souls.

Når man nå har bestemt seg for å lage et dobbeltalbum, så er man avhengig av å ha materiale som kan holde en lytter fokusert i dobbelt så lang tid som vanlig. Bandet er absolutt ikke ukjente med låtstrukturer som går langt utover kjernetiden til en gjennomsnittlig poplåt, og her har de virkelig slått på stortromma og gir oss hele tre låter med spilletid over ti minutter.

Problemet oppstår når man har bestemt seg for å lage låter med lang spilletid men har gått tom for idéer å presse inn i den tiden. Da kan det oppstå en situasjon der man ubevisst gjenbruker gammelt materiale og melodilinjer, og det virker som dette er symptomatisk for dette albumet. Det er ikke vanskelig å innse at dette bandet aldri har vært på sitt beste når de prøver å være nyskapende, men heller spiller på det trygge. Her blir det dog litt for mye av det gode. Det er faktisk få av de 92 (!) minuttene albumet varer at jeg ikke ønsker at jeg heller hadde satt på en av de gode, gamle skivene fra 80-tallet istedet. Eksempelvis så føles “wohoho”-refrenget på The Red And The Black som en slags flau parodi på Heaven Can Wait fra Seventh Son, og den atten minutter lange avslutningslåta Empire Of The Clouds er en særdeles søvndyssende affære.

Ikke at det er hundre prosent klinisk rensket for gode momenter, for det er noen små lyspunkter her også. Første spor ut, If Eternity Should Fail er en god åpner. Tittelsporet minner struktur- og melodimessig litt om Dance Of Death fra 2003, og singelen Speed Of Light er en helt ok, om enn formelbasert rocker.

Alt i alt så vinner nok ikke gode, gamle Maiden noen nye supportere med dette albumet, og jeg vil kun anbefale det til personer som foretrekker materialet deres fra 2000 og utover. Jeg vet dere er der ute et sted.