Destroyer
Poison Season
Skreddersydd for en musikal på Nationaltheateret.
Dan Bejar fikk, kanskje noe på etterskudd, for alvor smake på suksessen i 2011, med hans tiende plate under navnet Destroyer.
Det året trodde mange at den beste plata var Bon Ivers andreskive, men det betyr at de aldri hørte på smått cheesy Kaputt, det ypperste da musikk hadde å by på, inkludert tittelsporet som årets beste låt.
Derfor var det multiple steder det kriblet i kroppen da Poison Season omsider ble avduket på internett. Her skulle, mildt sagt, enorme forventinger innfris. En ny standard skulle settes for Destroyers karriere. For hvordan følger du opp et sonisk mesterstykke som forgjengeren er?
Poison Season er en langt mer musikal-aktig affære, og sounden som Bejar inkorporerte på albumene før Kaputt er relativt borte.
Strykere innleder albumet filmatisk og elegant, et nytt hovedelement som går igjen på plata. Sammen med andrelåta, intense og tungt Springsteen-inspirerte Dream Lover, etableres det allerede her at dette musikalsk er en svært bred plate.
Bejar spiller avslappet og jazzy på nyinnspillingen av den tidligere ambiente Archer on the Beach men er mer actionfylt på Midnight In The Rain, og etterlater nesten alt instrumentalt ansvar til fioliner og trompet på Hell. Ikke minst den eminente og Feist-aktige lykkepop-låta Times Square, forøvrig versjon nummer to, for det er tre ulike av dem på albumet uten å være overflødig.
Ikke bare er dette et eventyr av en lytteropplevelse i sin helhet, men Poison Season inneholder noen vanvittig knallsterke enkeltspor. Som salige Girl in a Sling og, den reale godbiten Bangkok troner på toppen her, sammen med nevnte låter.
Dette er mildt sagt en kompleks musikkopplevelse, og rett og slett er vanskelig å sette ord på. Skal skiva oppsummeres på et vis, er inntrykket at den ikke er like konsis som forgjengeren, og når ikke helt opp til nivået til storebroren, som mest sannsynlig var Bejars karrierehøydepunkt.
Likevel er dette klart en glimrende plate, skapt av en tydelig intelligent, profesjonell og intrikat person (i hvert fall musikalsk sett), som har satt sammen det som en dag burde finne sted på en teaterscene.
Det året trodde mange at den beste plata var Bon Ivers andreskive, men det betyr at de aldri hørte på smått cheesy Kaputt, det ypperste da musikk hadde å by på, inkludert tittelsporet som årets beste låt.
Derfor var det multiple steder det kriblet i kroppen da Poison Season omsider ble avduket på internett. Her skulle, mildt sagt, enorme forventinger innfris. En ny standard skulle settes for Destroyers karriere. For hvordan følger du opp et sonisk mesterstykke som forgjengeren er?
Poison Season er en langt mer musikal-aktig affære, og sounden som Bejar inkorporerte på albumene før Kaputt er relativt borte.
Strykere innleder albumet filmatisk og elegant, et nytt hovedelement som går igjen på plata. Sammen med andrelåta, intense og tungt Springsteen-inspirerte Dream Lover, etableres det allerede her at dette musikalsk er en svært bred plate.
Bejar spiller avslappet og jazzy på nyinnspillingen av den tidligere ambiente Archer on the Beach men er mer actionfylt på Midnight In The Rain, og etterlater nesten alt instrumentalt ansvar til fioliner og trompet på Hell. Ikke minst den eminente og Feist-aktige lykkepop-låta Times Square, forøvrig versjon nummer to, for det er tre ulike av dem på albumet uten å være overflødig.
Ikke bare er dette et eventyr av en lytteropplevelse i sin helhet, men Poison Season inneholder noen vanvittig knallsterke enkeltspor. Som salige Girl in a Sling og, den reale godbiten Bangkok troner på toppen her, sammen med nevnte låter.
Dette er mildt sagt en kompleks musikkopplevelse, og rett og slett er vanskelig å sette ord på. Skal skiva oppsummeres på et vis, er inntrykket at den ikke er like konsis som forgjengeren, og når ikke helt opp til nivået til storebroren, som mest sannsynlig var Bejars karrierehøydepunkt.
Likevel er dette klart en glimrende plate, skapt av en tydelig intelligent, profesjonell og intrikat person (i hvert fall musikalsk sett), som har satt sammen det som en dag burde finne sted på en teaterscene.
FLERE ANMELDELSER
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>