Darlene Love (74) fra Los Angeles har siden tidlig på 60-tallet hatt en av popmusikkens store stemmer. Hun hadde hits med sine Phil Spector-produserte låter (Today I Met) The Boy I'm Gonna Marry og Wait Til' My Bobby Gets Home og hun sang på hans berømte Phil Spector's Christmas Album (1963). Dessuten er hun ukreditert vokalist på to av The Crystals' største slagere: He's A Rebel og He's Sure The Boy I Love.

Siden har hun jobbet som korist, sunget med soultrioen The Blossoms og gitt ut soloplater i ny og ne, uten stor suksess. Nå får hun hjelp av en rekke storheter på albumet Introducing Darlene Love (akkurat som om hun trengte å bli introdusert!). Kanskje hun får samme comebacksuksess som veteranene Wanda Jackson, Mary Weiss (The Shangri-Las) og Loretta Lynn? Det er i allfall ei solid og variert plate, produsert av Little Steven. Men han kunne godt kuttet ut de 3-4 siste låtene, for med over en times spilletid blir plata for lang.

Blant låtskriverne er Elvis Costello, Linda Perry, Jimmy Webb, Joan Jett, Barry Mann/Cynthia Weil og Bruce Springsteen. Og dette er nyskrevne sanger. Little Steven har selv skrevet åpningslåta Among The Believers, som er fengende soulrock av den typen han hadde suksess med i bandet The Disciples of Soul tidlig på 80-tallet, komplett med blåsere og Motown-sound. Det er 60-tallsstil og strykere på Costellos Forbidden Nights, mens Desmond Child har gitt powerballaden Little Liar det samme Meat Loaf-preget som han ga den 3. "Bat out of Hell"-plata.

Strykere og blåsere preger i grunnen mange av de 14 sangene på albumet. Still Too Soon To Know er en vakker balladeduett med Bill Medley, kjent fra The Righteous Brothers (som også ble produsert av Phil Spector). Jimmy Webbs 6 1/2 minutt lange Who Under Heaven er en pompøs, orkestrert ballade som bygger seg gradvis opp til et herlig klimaks.

Aller best er de to Springsteen-låtene, Night Closing In og Just Another Lonely Mile. Førstnevnte er Spector-inspirert, med saxsolo og dundrende trommer, sistnevnte minner om et E Street Band utvidet med strykere og blåsere. Jeg har også sans for soulsangen Painkiller, med hammondorgel, blåsere og gitarsolo.

Mindre bra er den orkestrerte versjonen av et av Spectors store øyeblikk, River Deep, Mountain High. Ingen overgår jo originalen til Ike & Tina Turner, så hva er vitsen med denne? Å vise fram Darlene Loves imponerende stemmekraft? Det samme inntrykket sitter jeg igjen med etter å ha hørt de to klisjéfylte gospellåtene som avslutter plata.

Men alt i alt er Introducing Darlene Love et meget godt comebackalbum som forhåpentlig gir henne enda høyere status enn dokumentarfilmen 20 Feet From Stardom (2013) bidro til. Den handlet nemlig om koredamene som kommer i skyggen av stjernene. Darlenes stemme er jo fortsatt virkelig imponerende.