Fem år er gått siden Dungen ga oss Skit i Allt. Mye er skjedd på disse fem årene. Gustav Ejstes har fått utløp for popmusikken i Amason og Reine Fiske har vært nær sagt allestedsværende. Det er nå likevel en gang sånn at det er Dungen som er hjemmebane – og jeg kjenner at dette er et album jeg virkelig har ventet på.

Allas Sak fortsetter bandets reise fra de svenske proggskoger og inn byen og dens jazz og popmusikk – ja kanskje til og med hip hop. Det er ingen som låter som Dungen, selv ikke hvor mye Tame Impala etc. har prøvd til tider. Det spesielt gledelige i mine ører her er at det igjen er mye mer gitarer i lydbildet enn ved både 4 og Skit i Allt. Ejstes bruker fortsatt pianoet flittig, men det rocker da vitterlig mer igjen her, gjør det ikke?

Jeg rett og slett digger jazzflørtingen i åpningslåten Allas Sak, før vi går over i kanskje det mest poppa sporet vi har hørt fra denne kanten – den småtropicalia-aktige Sista Festen. Når bandet så tar det helt ned på Sista Gästen, og senere Flickor Och Pojkar er jeg solgt. Og bare så det er nevnt, åpningen av Sista Gästen kan tyde på at Fiske har fått med seg en og annen Prudence plate hjem fra Trøndelag. Herlige greier, akkurat like herlig som drivet i Franks Kaktus, den psykedeliske hymnen Sova eller den episke jammen som avslutter En Dag På Sjön.

Gustav Ejstes og resten av Dungen har stjålet absolutt alt av produksjonsteknikker fra tidligere tider og sounder, men de setter det sammen igjen på en måte som gang på gang blir helt egen og helt ny. Når melodiene igjen sitter som et skudd så er det ikke annet enn å gi seg over – og spille plata igjen og igjen!

At Kim Hiorthøy har laget det som må være et av årets fineste albumcover skader jo heller ikke. Psykedeliske Munch-vibber der altså.