Skal man skape noe nytt, står man i fare for å miste noe gammelt som fungerte. Tør man ikke skape noe nytt, blir man hengende igjen i den trygge fortiden; Et velkjent musikalsk dilemma som Parkway Drive har drøftet grundigere enn noen sinne før sitt femte studioalbum IRE. Når man leverer gjennomgående kvalitet på plate etter plate, er det heller ikke lett å rive seg løs fra det trygge. Likevel bryter bandet med det forutsigbare og går flere nye veier på IRE. IRE betyr noe slikt som sinne eller vrede og utgjør hovedtemaet på plata. Det merkes i det faktum at musikken fortsatt er brutalt presis og hardtslående.

Parkway Drive har denne gangen gått bort fra oppskriften om en oppbyggende, instrumentalsk intro. Plata starter heller friskt med låtene Destroyer og Dying To Believe som begge virker inspirerte av storheter som Lamb of God, Trivium og Slipknot.

Vice Grip er den første store indikasjonen på et mer nyskapende prosjekt enn tidligere. Låta er en ekte «YOLO-låt» med slagordet «One life, One shot, give it all you got». Riktignok en stor klisjé, men samtidig en som er lett å kjøpe når den formidles som den gjør. Vokalist Winston McCall har beskrevet dette som en tekst som kommer rett fra hjerterota, samtidig som han har presisert hvor viktig det er å vise at man står for sine ord. Det har sjeldent blitt gjort i større grad enn på musikkvideoen til Vice Grip. Å kaste seg ut av et fly siden du har skrevet en sang om å leve i nuet og overkomme frykt; det blir ikke stort mer dedikert enn det.



Crushed går tilbake til albumets handling om sinne og er godt mulig platas beste låt. Låta viser hvor langt bandet er kommet tekstmessig og Winstons progresjon vokalmessig. Låta er like brutal og fengende som den er samfunnskritisk. Trommene er mer dominerende og growl-vokalen har tidvis en rap-lignende fremtoning.




Et av platas største overraskelsesmomenter og høydepunkter er låta Writings on The Wall. Tempoet er dratt ned og strykere preger introen. Låta har en Tom Waits-aktig stemning med mørk og dyster fortellerstemme.

Fractures har både allsang- og moshpit-potensiale men har ikke like definert stemning som de tidligere nevnte låtene. Uansett er det en solid låt med et karakteristisk riff. Bottom feeder er en kompromissløs hardcorelåt som nok en gang formidles presist.

A Deathless Song setter et fint punktum på det hele, og er en saktegående storhet, sammenlignbar med The Blue and The Grey, avslutningslåten på bandets forrige plate Atlas.

Parkway Drive’s femte fullengder beviser nok en gang hvilket nivå bandet ligger på. Det er sjelden middelmådigheter å spore når disse gutta setter penn på papir og plekter på streng. IRE er utvilsomt den største periferien av de fem utgitte platene så langt, men låtene er fortsatt bygd opp rundt sterke riff. Samtidig fungerer det godt når bandet prøver å eksperimentere. Parkway Drive virker å ha blitt mer bevisste rundt låtenes stemning, hvilket henger godt sammen med at de også er blitt bedre låtskrivere. Så forstår jeg de som savner flere soloer og breakdowns, men riffene er det i hvert fall ikke mye å si på.