Valget av produsent kan si mye om et bands visjoner. El Cuero har på sine siste tre plater hatt så forskjellige produsenter som Lars Håvard Haugen fra Hellbillies (From Mountains to Sand, 2011), Cato «Salsa» Thomassen (Victors Justice, 2013), og nå Bjarte Lund Rolland, gitarist og låtskriver i Kvelertak. Mens Haugen tok bandet i retning klangfull, harmonisk, men kanskje bittelitt for polert countryrock, gikk El Cuero med Thomassen i produsentstolen flere skritt mot et mer popvennlig uttrykk. Victors Justice fikk stort sett gode anmeldelser, men kanskje satt man også igjen med en liten følelse av at bandet hadde forlatt sin greie. Ikke overraskende har Lund Rolland trukket bandet mot det rocka igjen, mot det rå og upolerte, hvor gitarene driver musikken fremover som en voldsom, ustoppelig kvern og hvor det gis mer rom for virkelig å male frem storslåtte og melankolske musikalske landskap.

Lund Rolland har uttalt at El Cuero «er flinke låtskrivere, har et helt unikt sound, og er relativt utradisjonelle innenfor sin sjanger. Jobben min blir å fange alt dette i en så autentisk livesetting som mulig, der bandet definitivt er på sitt beste, og hvor de etter min mening har noe helt eget ved seg.» Det er som om man har lagt vekk alle tanker om å eksperimentere med soundet og bedt bandet om å spille rock med stor R. Flere gitarsoloer. Litt mer bråkete. Litt mer tyngde, litt mer trøkk. Og det er nettopp dette som er Souls Under Red Light sin store styrke. Her er en atmosfære, en drivende, søkende stemning som gir assosiasjoner til nesten-navnebrødrene i El Caco, eller til Yuma Sun og deres siste plate Hell (2014). Det gnistrer av gitarene og vi beveger oss langs store og lett pompøse landskap av deilig rockedriv. Tittelen på albumet gir forøvrig en fin liten pekepinn på hva El Cuero har kokt sammen denne gangen, musikalsk og ikke minst tekstmessig.

I løpet av de drøye førti minuttene som utgjør Souls Under Red Light blir man stadig mer overbevist om at det er denne røffe, litt småskitne rocken som er El Cueros hjemmebane. Det ligger som et slør over hele plata, i alt fra gitarsoloer til låttitler, fra tekster til produksjon, og det gjennomsyrer den. Her har El Cuero virkelig funnet frem til kjernen av hva bandprosjektet deres dreier seg om. De har et godt grep om rockehistorien, men likevel nok av egenart til at de ikke fremstår som kopister. Plata er ikke revolusjonerende på noen som helst måte, men alle som har sansen for deilig, melankolsk, og til tider bittelitt tungt gitarstøy vil finne mye å glede seg over her.

Låt nummer to, While Our Life Goes By, er platas kanskje aller sterkeste. Da denne låta tones ut etter seks minutter og deretter slår over i den umiddelbare, hektende rockelåta The King of Yesterday er stemningen for alvor satt. Noe av styrken her ligger for øvrig i hvordan albumet er satt sammen. Noen låter får tid og rom til å drive av sted uten hastverk og med solide doser instrumentelt rockedriv, mens andre er mer umiddelbare. Åtte minutter lange Looking Out For My Love avløses av den umiddelbare Too Late To Go Back (albumets første singel), som igjen følges opp av den mer nedtonede og melankolske I Can See the Water. Det er slikt som gjør at man får lyst til å høre på en hel plate, fra første til siste låt, og ikke skippe over halvparten av dem. Med andre ord er El Cueros femte studioalbum en suksess, hvor bandet har funnet frem til kjernen av sitt eget musikalske prosjekt.