Richard Hawley er blant de mest respekterte artistene England har. 48-åringen fra Sheffield kan også vise til høye salgstall i hjemlandet for sine album fra og med Coles Corner (2005). Også nordmenn elsker hans lavmælte, stemmeprakt, stemningsfulle gitarspill og personlige tekster. På forrige album, Standing at the Sky's Edge, gikk han imidlertid nye veier og lagde småpsykedelisk, gitartung poprock.

Som med forgjengerne er Hollow Meadows oppkalt etter et sted i Sheffield. De to åpningslåtene er helt greie, etterfulgt av et av platas høydepunkt: førstesinglen Which Way. Dette er seig, fengende poprock med en skurrende gitarsolo. På balladen Serenade of Blue bruker Hawley sin croonerstemme, gir oss en vakker gitarsolo og er på sitt mest romantiske. Long Time Down byr på bottleneck-gitar og koring i stil med 70-tallets Elvis Presley. Melodien minner litt om klassikeren Gentle On My Mind.

Andresinglen Heart of Oak er et stort høydepunkt, med fantastisk vokal i Roy Orbison-land og et minneverdig gitarriff. I det hele tatt er Hollow Meadows full av lavmælte, vakre låter. Bare en av dem blir for lang og kjedelig: Welcome to the Sun. Richard Hawley har igjen levert solid og godt pophåndverk.