I 2013 skjedde det noe rart. Et black metal-band få hadde hørt om, og enda færre hadde hørt på, slapp et album. Det var ikke engang en debut, men et oppfølgeralbum. Dette i seg selv er ikke noen uvanlig affære, men den påfølgende hypen mangler sidestykke i sjangeren. En samlet presse, bloggosfære og utallige nye fans gikk av skaftet og trykket dette til sitt bryst, mange kanskje basert på at selveste Pitchfork tok de under sine vinger.

Albumet, Sunbather, med sitt rosa platecover og sterkt postrock/shoegaze-inspirerte lydtemaer var nok for mange i det ellers særdeles sjangertro black metal-miljøet som å få en blomsterbukett kasta midt i fleisen, og kritikerne var heller ikke få. Mange kalte det “hipster black metal”, og mente at det ikke var ekte nok.

For min egen del opplevde jeg albumet som helt fantastisk. Jeg har hørt på det minst en gang i uken i to år nå, men så er ikke jeg av typen som lar mangel på “ekthet” stå i veien for en flott musikkopplevelse.

Så, over til deres nyeste full-lengder, New Bermuda. Sporene Brought To The Water og Come Back har vært ute en stund nå, og har raskt blitt populære blant et publikum som lenge har vært sultne på siste nytt fra San Francisco. Kerry McCoy (gitar) og George Clarke (vokal) som er de kreative drivkreftene innad i bandet har på forhånd advart om noe av et stilskifte i forbindelse med dette nye verket. De ville bevege seg fra My Bloody Valentine-inspirerte støyvegger og mer over til alt-rockens mange irrganger, og det er ganske tydelig når man setter på albumet.

Noe annet som også er veldig tydelig er mangelen på de tremolo-plukkede partiene som var selve grunnsteinen i Sunbather, og gjorde den til dels stilistisk unik. Her er det mye generisk sologitar over stakkato riffing, og man hører lett at de henter inspirasjon fra et mye bredere spekter denne gangen. Der jeg hadde sett frem til en videreutvikling av soundet fra det forrige albumet, føles dette heller som et steg i motsatt retning, tilbake til metal-røttene.

De obligatoriske akustiske partiene er representert som alltid, men her leveres de svakeste til nå. En vanlig problemstilling i denne formen for musikk er “vi har alle disse kule partiene, men hvordan skal vi smelte de sammen til koherent og dynamisk låtmateriale”, og jeg ser for meg at dette har vært oppe til debatt mange ganger i studio. Det som irriterer denne gangen er at de akustiske partiene sjelden tilfører låtene noe som helst. De er stort sett den samme oppbrukte traltingen fra en clean rytmegitar som spiller en strofe på maks tre akkorder med en reverb-tung lead over. Jeg skal ikke påstå at det ikke er behagelig for ørene, men det er knapt noe mer enn det. Vokalen på denne nye skiva fortjener også noen linjer. Der vokalen på Sunbather var desperat skrikende, så er denne dypere og mer jevn. Det er bare så synd at de velger å drukne den i reverb og andre effekter, for George kan virkelig skrike blant de beste.

For å fokusere på enkeltlåtene så skiller de to første sporene, Brought To The Water og Luna, seg ganske mye ut. Begge er blant de tyngste på albumet, og begge er blant det karrieremessig tyngste de har gjort. Særlig Luna utmerker seg som en klasselåt, nesten beint frem black metal før den roer seg litt mot slutten. Tredjesporet Baby Blue sakker tempoet litt og byr oss på et rolig, nesten Radiohead-lydende parti før den eksploderer og spiller opp med mer av stakkato-riffingen, og avslutter med et Godspeed You! Black Emperor-lignenede samplet parti fra en public service announcement. Dette blir litt vel ironisk når neste låt ut, Come Back starter med de eksakte akkordene fra GY!BE sin Sleep, og referansene går fra å være subtile nikk til rett og slett stjålet gods.

For å konkludere så har Deafheaven gjort alvor av truslene om å finne tilbake til røttene. Der Sunbather var et hybrid som var sjangermessig vanskelig å plassere, er dette et metal-album. Dette er nok til glede for en hel del, men jeg spår at like mange kommer til å bli skuffet. Det er definitivt verdt å sjekke ut uansett.