Åtte år etter Jean-Michel Jarres dårligste studioalbum kommer endelig oppfølgeren. Etter flere år med endeløse turneer (som blant innbefattet annet fire konserter i Norge på tre år), en poengløs «nyinnspilling» av Oxygene og flere års lovnader fra Jarre om «neste år,» er endelig utgivelsen her.

Når man ser resultatet, skjønner man hvorfor han har brukt noen år. Som vanlig har ikke Jarre gjort noe halvveis. Ikke bare har han samarbeidet med en tilnærmet legendarisk gjeng med musikere, han insisterte også på å reise hjem til dem for å møte dem. Dette skulle ikke være noen kjip affære hvor man sendte filer pr epost. Her var det tilnærmet bandopplevelse ved at man jobbet samen.

Så hvem er på platen? Boyz Noize, M83, Air, Vince Clarke (Depeche Mode, Yazoo og Erasure), Little Boots, Fuck Buttons, Moby, Gesaffelstein, Pete Townshend (The Who), Tangerine Dream, Laurie Anderson, Armin van Buuren, 3D (Massive Attack), John Carpenter og den kinesiske vidunderpanisten Lang Lang.

En imponerende liste med andre ord. Men absolutt alle Jarre spurte om de ville være med sa ja, så siden ikke alle fikk plass kommer volum 2 om et halvt år.

Volum 1 feirer førti år med elektronisk musikk. Så om du føler deg flyttet fra Jarres tidligere svært nyskapende album til et nostalgisk tilbakeblikk, så er det meningen.

Time Machine med Boys Noize får vi en herlig blanding av 80-talls elektropop og trance som vil fungere på et dansegulv den dag i dag. I Close Your Eyes tar Jarre, sammen med sine landsmenn i duoen Air, oss med på en reise som starter med tidlige synther fra 60-tallet og ender opp med en app på Ipad.

De mest nostalgiske sporene, spesielt med spor til 80-tallet, får vi med Vince Clarke på Automatic Part 1 og Part 2 og A Question of Blood med skrekkmesteren John Carpenter. Zero Gravity med Tangerine Dream, spilt inn få uker for Edgar Froese døde er herlig 70-talls synth- og sequencer-klimpring.

Du hører på de fleste sporene at Jarre er med, men han har overhode ikke tatt overhånd. På Suns Have Gone hører vi at det er Moby (om noen fortalte meg at dette var et rent Moby-spor hadde jeg trodd dem), Massive Attack får fullstendig markert seg på Watching You, Stardust er som hentet ut fra Armin van Buurens DJ-set og popsangene If…! med Little Boots og Glory med M83 er akkurat slik du forventer at deres soloutgivelser skal være.

Likevel er ikke Jarre blitt borte, hans hånd kan føles over hele albumet. Og selv om platen er variert både når det gjelder stilarter og samarbeidspartnere blir den likevel overraskende lite oppstykket. Unntakene er de ovenfornevnte popsangene som føles litt ute av sitt element her.

I tillegg får man interessante lydbilder og eksperimentering på Watching You med 3D fra Massive Attack og Conquistador med Gesaffelstein.

Du får likevel ikke noe nyskapende her (hvem er nå det i disse dager). Men du får derimot en særdeles solid plate som vil gjøre deg i godt humør. Bare hør Travelator Part 2 (nei, du får ikke Part 1 her) med Pete Townshend på gitar og skrikende vokal. «Where are you taking me?» brølesynger han.

Ikke vet jeg, Pete, alt jeg vet er at Monsieur Jarre er tilbake med sitt sterkeste album på nesten tjue år. Velkommen tilbake, Jean-Michel!