Det unge bergensbandet Fasit spiller en type musikk som kanskje best kan beskrives som pop-rock-punk. Med effektive låtstrukturer på rundt tre minutter, drevet frem av hardtslående gitarriff, får lytteren klare assosiasjoner til punksjangeren. Samtidig er musikken Fasit lager alt for «snill» til at det kan kalles ren punk. På refrengene dyrkes en allsangvennlig umiddelbarhet som mest av alt er pop. Don't Worry, You Can Have Mine består av sju låter som hovedsakelig følger en slik oppskrift. Noen ganger sitter det som støpt, de kontante gitarriffene og den insisterende vokalen. Periodevis kommer bandet opp i en voldsom musikalsk energi hvor det virkelig låter bra.

Tidvis gir dette meg assosiasjoner til Rumble in Rhodos' album Signs of Fervent Devotion fra 2011. Noe av det mest fascinerende med den plata er hvordan den, med sine komplekse melodier og sitt tilsynelatende kaotiske samspill av instrumenter er umulig å få helt tak på, samtidig som det er noe der under overflaten som er voldsomt tiltrekkende. Elementer av dette kan man finne også hos Fasit. Et annet band jeg synes å høre i kulissene, er Florida-trioen Surfer Blood. På albumet Pythons fra 2013 maktet de å få denne typen energisk pop-punk til å lyde aldeles glimrende. Grunnlaget lå i usedvanlig fengende melodier, koblet med effektive gitarriff og uforutsigbare vendinger som løftet låtene til mektige høyder. Fasit er inne på mye av det samme, selv om de ikke klarer å få hele denne EP-en til å stabilisere seg på et like høyt nivå som Pythons.

Å gi ut en EP er et helt riktig valg av Fasit på dette tidspunktet av karrieren. Her får vi en passe stor smakebit på hva bandet driver med, samtidig som bandet selv unngår utfordringen med å fylle opp et helt album. Når man lytter til unge, uetablerte bands debutalbum, tenker man ofte at de heller burde gitt ut nettopp en EP. Mange delvis gode debutalbum kunne og burde heller vært gitt ut som strålende EP-er med halvparten så mange låter.

Med disse sju låtene får Fasit vist verden hva de driver med, samtidig som de «kjøper seg litt tid» til å lage et helt album. Hvordan dét vil fremstå, blir spennende å se. Utfordringen i en slik poppunk-tradisjon som Fasit videreformidler, med allsangvennlige og umiddelbare refrenger, er at det fort kan bli litt slitsomt og ensformig i lengden. Spenningen til bandets fremtidige utgivelser knytter seg til hvordan de velger å videreforedle det de har begynt på, og hvordan et helt album med denne musikken vil høres ut.