Adele er én av få artister som virkelig fortjener å bli husket fra det siste tiåret. Hun har gitt ut en rekke bra låter, til tross for at hun bare har to album bak seg, og har en egen evne til å kombinere det å være en superstjerne med det å være en helt vanlig person.

Den britiske kvinnens renommé gjør at man forventer litt ekstra mye, og det blir desto vanskeligere å anmelde musikken hennes. Det er jo ingen tvil om denne dama kan synge, men er det interessant og uforutsigbart, eller er det akkurat som forventet?

25 åpner med superhiten Hello; en låt som gjorde at publikum for alvor ble oppmerksomme på Adeles comeback i rampelyset. Dette er en låt som absolutt fortjener å nevnes når musikkritikere verden over skal oppsummere musikkåret 2015. Sjelden opplever man låter som gir deg lyst til å gråte, selv om du egentlig ikke har noen grunn til å være trist. Dette er naturlig nok en av albumets absolutt beste låter.

Ikke overraskende er 25 spekket med pianoballader, og de fleste holder også høy klasse, men det er noe forfriskende og deilig når superstjernen trekker litt ut av komfortsonen, som hun blant annet gjør på Water Under The Bridge og Send My Love (To Your New Lover).

Dessverre blir det litt kjedelig i lengden, noe som trekker ned helhetsfølelsen av albumet. Mot slutten av 25 beveger Adele seg i retning av noe som minner om musikallåter, og da mister hun meg litt. De gode melodiene uteblir, og derfor er heller ikke 25 det perfekte albumet etter min smak.