Otis Redding regnes av flere som tidenes største soulsanger og liveartist. Han var en stilskaper i de tre hektiske årene han var på toppen, skrev mange av sine største sanger og hadde en følsom og fleksibel barytonstemme som fungerte like bra på ballader som på raske låter. Singlene kom ut på Stax-labelen Volt, albumene på Atlantic Records' Atco-label.

Soul Manifresto: 1964-1970 inneholder alle hans tolv album, inkludert to liveplater og fem posthume. Lp-coverne er i papp og nedfotografert, men det går fint å lese deres liner notes. Debutalbumet Pain In My Heart (1964) er oppkalt etter Otis' første store r&b-hit og inneholder også perlene Security og These Arms of Mine.

The Great Otis Redding Sings Soul Ballads (1965) holder hva tittelen lover, men er noe ensformig. That's How Strong My Love Is og uptempolåta Mr. Pitiful er høydepunktene. Otis Blue/Otis Redding Sings Soul (1965) regnes som en soulklassiker og byr på gromlåter som Respect, I've Been Loving You Too Long, hans første UK-hit My Girl, Shake og Satisfaction (som kan måle seg med Rolling Stones' original).

The Soul Album (1966) føles som en liten nedtur etter den glimrende forgjengeren og har uvant få Otis Redding-komposisjoner. Derimot er Complete & Unbelievable... The Otis Redding Dictionary of Soul (1966) et av hans beste album, anført av Fa-Fa-Fa-Fa-Fa (Sad Song), superballaden Try A Little Tenderness og en rask versjon av Beatles' Day Tripper.

King & Queen (1967) er et duettalbum med Otis og hans kollega på Stax Records, Carla Thomas. Den morsomme og kjeftete Tramp ble en hit, og de gjør knallversjoner av Lovey Dovey og Knock On Wood. Dette er det første stereoalbumet. The Memphis Horns og Booker T. & The M.G.'s spiller også på Live in Europe (1967), fra samme turné som ble filmet av NRK i Njårdhallen. Her får vi ekstatiske versjoner av Otis' beste sanger, inkludert Can't Turn You Loose - eneste hit som ikke er inkludert i denne cd-boksen i studioutgave.

10. desember 1967 døde Otis i ei flyulykke, men han hadde da allerede spilt inn mange nye sanger i studio. The Dock of the Bay (1968) er oppkalt etter balladeklassikeren som posthumt ble hans største hit verden over. Resten av albumet virker sammenrasket, og tre av låtene er faktisk utgitt på tidligere plater. The Immortal (1968) er et bedre album, anført av fire låter som ble posthume hits: I've Got Dreams To Remember, Hard To Handle, The Happy Song (Dum-Dum-De-De-De-Dum-Dum) og Amen. Noen av disse viser Otis fra ei råere side og at han var villig til å gå nye retninger innen soulmusikken.

Otis Redding in Person at the Whisky A Go Go (1968) består av et fantastisk liveopptak tatt opp på en Los Angeles-klubb i 1966. Ei av låtene, James Browns Papa's Got A Brand New Bag, kom på single og ble en USA-hit. Tittelkuttet er både høydepunktet og hiten fra Love Man (1969), som har utbrettcover. Hans siste album Tell The Truth (1970) er ujevnt, men har gode liner notes ved Steve Cropper, som spilte gitar på mange av Otis' låter (som medlem av studiobandet Booker T. & The M.G.'s) og skrev en del av dem.