Ondt Blod har vært på manges lepper de siste par årene, og på mandag slipper de sitt debutalbum Finnmark. Tre av låtene har du allerede kunnet høre på radio en stund, alle låter som representerer albumet på en utmerket måte. Det skal vi komme tilbake til.

Platen slippes på Loyal Blood Records, og er produsert av Yngve Andersen (Blood Command, Frk Fryd, Girl Army, Fasit) og Ariel Joshua Sivertsen (Cazadores, The Wolfes), som også har mikset utgivelsen. Mastringen ble gjort på Audiosiege i USA av Brad Boatright (Modern Life Is War, Defeater, Conde Orange, Bane).

Finnmark er et resultat av ett års intensivt arbeid, og handler om nedlagt industri og bygdedyr, om selvforakt og stolthet. Den gir en langfinger til alt som ligger sør for Saltfjella, samtidig som den hyller fylket som topper landets volds- og selvmordsstatistikker. Alt er pakket inn i beinharde gitarer og vokal. De har også fått med seg et solid knippe med velkjente gjestevokalister på skiven.

Så var det over til innholdet på debutplaten. Bare for å ha sagt det med en gang. Dette er et mesterverk av et album. Deres fabelaktige miks av mørk metall, hardcore og catchy refrenger er uovertruffen, og kommer til å treffe ganske mange.

Det hele starter med Svarte Daga, og fy flate for en start! Beinhard riffing, melodiøst refreng og en utrolig seig og tung avslutning. Dette elsker jeg! Og det fortsetter i samme stil. Både Nye Lydspor og Kompis med Satan (tidenes tittel), fortsetter med samme lest. Det starter med ultrafete riff, avløses av deilige og melodiøse refrenger og avslutter seigt. Jeg blir virkelig tatt på sengen over hvor utrolig fett dette låter, samtidig som jeg lurer på om alle låtene skal følge nøyaktig samme oppskrift. Det får jeg imidlertid avkreftet allerede i neste låt.

Tragedien Kommer har en større tilstedeværelse av svartmetall, og åpningen på Gjengtegn ligner virkelig ikke på noe annet. Synther som høres ut som om de er tatt ut fra et Commodore 64-spill, dramatiske gitarer og noen merkelige Nightrider-vibber. Artig låt. Symbola er nok en soleklar topplåt, med en helt latterlig fet bro. Det var omtrent her jeg tenkte at dette kommer til å bli blant årets beste utgivelser. Og da var jeg bare litt over halvveis i første avspilling.

Og resten av låtene fortsetter bare å åpenbare seg som juveler i en stor skattekiste. Jeg elsker det store og mørke lydbildet, og under utgivelsens tre siste låter er jeg nesten tom for ord. Vi snakker frysninger, gåsehud og klump i halsen. Ja, seriøst. Tittelsporet Finnmark, gir en perfekt avslutning til en perfekt utgivelse.

Det skulle forundre meg mye om ikke denne platen dukker opp på manges liste mot slutten av året, når vi setter oss ned for å gjøre opp status på hva som har vært de beste albumene i 2016. Selv tror jeg at dette kommer til å være en plate jeg fremdeles trekker frem når vi snakker norske album om 25 år.

Jeg er rett og slett rørt. Jeg tørker en gledeståre. Dette er hva musikk handler om. Dette er grunnen til at jeg driver med det jeg driver med. Tusen takk.

Albumet slippes 18.januar og norgesturneen starter med release på John Dee den 20.januar.