Tillat meg å komme med en bønn; Kan vi nå slutte å kalle The Dogs for et prosjekt og gå over til å si at de er et fullverdig band som har kommet for å bli? Og så får vi heller bare krysse samtlige kryssbare kroppsdeler og håpe at Kristopher Schau beholder inspirasjonen til å fortsette festen i uoverskuelig fremtid.

For The Dogs har vist seg å være litt av en fest, både på plate og på konsert. I disse dager har de sluppet sitt fjerde album Swamp Gospel Promises og skal allerede være i gang med å planlegge neste utgivelse. Ingen tid til å kjede seg her.

Skiva inneholder en god dose med deilig, skitten garasjerock. Sanger som You Never Loved Me At All og I’m Not Impressed er en herlig fortsettelse av den forrige plata Black Chameleon Prayer, som oste av rein fortapelse og desperasjon (10/10 i min bok). Men så har det skjedd noe underveis.

Tidvis siger det inn låter som like lett kunne passet i Schaus andre band The Terrifieds. Ikke at det er noe galt med tyggis-pop, men er det virkelig nødvendig å blande det inn i en allerede perfekt formel? I sangene Faster on our own og Mortal Tragedy blir det såpass pent og pyntelig at det er helt på grensen. Og mens noen kanskje mener det er et positivt tegn at plata inneholder såpass med variasjon er jeg mer usikker, og blir sittende å lure på hvorfor. Ryktene skal ha det til at The Terrifieds er på vei til å bli et lukket kapittel, og kanskje noe av svaret ligger der, uten at denne plata overbeviser meg om at en fusjon er den beste løsningen.

Uansett; Dette er fremdeles en gjennomført og god plate og fortjener sine 8/10 til tross for eksperimentering. Så er det bare å legge til i bønnen et håp om at den tyggispakka får bli hjemme på neste utgivelse. Amen.