I februar 2015 nådde Highasakite en imponerende milepæl i karrieren. Deres andre studioalbum, Silent Treatment, hadde da ligget inne på VG-lista topp førti kontinuerlig i ett år – noe som ikke hadde skjedd med en norsk plate siden Odd Børretzen og Lars Martin Myhres Noen ganger er det all right fra 1995. En slik salgssuksess, kombinert med svært positive tilbakemeldinger fra musikkanmelderne, har i løpet av forholdsvis kort tid gjort Highasakite til et av landets desidert største poporkestre. I tillegg har både vokalist Ingrid Helene Håvik (Babylove, 2013), og gitarist Kristoffer Lo (Savages, spilt inn med Trondheim Jazzorkester, 2014) gitt ut soloalbum i denne samme perioden. Marte Eberson er nå nestemann ut. Hun trakterer synthene i Highasakite, men har også utmerket seg med andre musikalske prosjekter. I 2011 skrev vi her på Musikknyheter svært positive ord om Ebersons daværende band Machine Birds, og hun har også gjort seg bemerket med Eberson Funk Ensemble, hvor hun blant andre spiller sammen med sin far, den legendariske gitaristen Jon Eberson.

Men så var det altså denne plata da. Mad Boy, heter den, og åpner friskt med Let's Dive. Det blir raskt klart at det Eberson lefler med som soloartist er elektronisk orientert, lett tilgjengelig popmusikk. Albumet er velprodusert og gjennomarbeidet – dette er i det hele tatt og på alle måter et solid stykke musikk. Men så er det heller ikke mer. Og akkurat det er litt skuffende.

Ofte sliter Eberson litt med refrengene. Det slår meg at dette er et ganske utbredt problem innen den elektronisk orienterte popmusikken. Selv på den ellers glimrende plata Electronic (1991), fra bandprosjektet med samme navn – et sagnomsust samarbeid mellom New Orders Bernard Sumner og tidligere The Smiths-gitarist Johnny Marr – fremstår dette som en liten svakhet. Det kan rett og slett virke som om det å bygge opp stemning og atmosfære, slik den elektroniske popmusikken lefler med, ikke alltid er så enkelt å forene med popmusikkens krav til refrenget som låtens høydepunkt. På Mad Boy føles dette som et dominerende problem, og låter som The Meeting, Promises og singellåta Warriors mister alle litt av futten når refrengene liksom skal løfte dem et par hakk.

Kanskje ville Eberson vært tjent med å bevege seg noe vekk fra de popbaserte, konvensjonelle låtstrukturene og inn i det ukjente. I denne sammenheng er det vanskelig å komme utenom Highasakite-vokalist Ingrid Helene Håvik sitt allerede nevnte soloalbum. Babylove føles som et fandenivoldsk opprør mot popmusikkens låtstrukturer og krav til allsangvennlige refreng, og det er nettopp det som gjør den plata så forfriskende og interessant. Låtene borer seg stadig lenger ned i mørke, suggerende landskap av lyd, og selv om det utvilsomt er fengende, føles et adjektiv som hypnotiserende langt mer beskrivende. Men for å komme tilbake til Marte Eberson og hennes Mad Boy, som denne plateomtalen jo dreier seg om: Jeg sitter altså med en følelse av at dette låtmaterialet har kvaliteter ved seg som svinner litt hen på grunn av det kanskje i overkant konvensjonelle uttrykket albumet til slutt har fått.

Innvendingene som er gitt er hovedgrunnen til at Mad Boy sjelden blir mer enn et ganske bra album. Én låt skiller seg imidlertid ut som noe langt mer enn dette. På Reach For It – med tidligere The Voice-vinner Martin Halla som gjestevokalist – blir jeg som lytter fullstendig bergtatt. Det er en besnærende, nesten skummel stemning i denne låta som fenger voldsomt. Jeg tar meg selv i å tenke at dette kunne vært noe for David Lynch, filmskaperen med en hang til å bruke tilsynelatende søtladen popmusikk til å skape noe deilig angstfylt og marerittaktig. Forhåpentligvis vil vi få enda mer av dette på Ebersons neste utgivelse.