Som med de fleste av Ty Segalls mange utgivelser, så dukker de bare plutselig opp. Emotional Mugger er intet unntak. Det ble rett og slett sendt til Pitchfork i form av en VHS-film(!!) rett før 2015 var omme - hans niende soloalbum siden 2008. Selv med slik voldsom produktivitet har aldri kvaliteten være noe å klage på.

Ty Segall er seg selv lik og gir oss leken og komprimisløs lo-fi-inspirert fuzzrock. Det er forunderlig hvordan denne mannen stadig klarer å presse frem nye idéer i en sjanger hvor det er flust med fantastiske låter. Emotional Mugger/Leopard Priestess gir oss et riff som gjerne kunne gått på rundgang hele dagen, uten at man hadde digget den noe mindre. Det samme kan sies om Candy Sam hvor han synger: “Candy Man, In My Hand, Candy Sam, Pick Me Up”. Ja, latterlig creepy.

Alt er ikke perfekt på Emotional Mugger, men kvaliteten er høy. Den obskure låten W.U.O.T.W.S klarer seg med ett gjennomlytt, og det samme kan sies om avslutningen, The Magazine. En usedvanlig svak slutt på et ellers herlig album.

Hyperproduktive Ty Segall har igjen klart å lage et album som ikke skuffer fansen. Mannen slutter aldri å gi, og er sikkert allerede godt i gang med sitt tiende soloalbum mens jeg skriver denne anmedelsen.

Ty Segall og hans band The Muggers spiller på Rockefeller den 19. juni.