Silja Sol fra Bergen debuterte for to år siden med med På hjertet. Det blir for lettvint å omtale musikken som visepop, det minner mer om nyveiv fra Wales i 1980 (sjekk ut Young Marble Giants!). Hun var definitivt et friskt pust i 14 og i fjor med sin særlig sjarmerende sceneutstråling.

Væremeh består av tolv nye låter som følger i forgjengerens spor. Låtene er korte, gitaren er hovedinstrument, men blir i blant supplert med en enkel rytmeseksjon og en synth. Melodiene er enkle og fengende. Tekstene er tydelige, men likevel ikke helt entydige. Trærene handler om treklatring, men også om flukt. Fortelleren i Aleine er omgitt av mennesker, men blir likevel ikke bli sett. I Over og ut er noen forlatt ute i det karakteristiske bergensværet. Refrenget i denne er ellers det fineste melodipartiet på plata, som burde hatt flere slike lysglimt. Nevnte Trærene og Aleine er også melodiske høydepunkt, det er spesielt her jeg får Young Marble Giants-vibber. Værden er også ganske fin, med et lite nikk til The Aller Værste, bysbarna som startet den første bergensbølgen på slutten av 1970-tallet.

Bergens dominerende plass på den norske musikkscenen er imponerende. Artistene selv hevder det er et spesielt samarbeidsklima der ideer og folk flyter fritt. Klimaet, i meteorologisk forstand, er for øvrig skapt for innesitting og øving. Det gir ikke mening å snakke om bergensbølgen lenger. Dette er ikke noe som oppstår og forgår, musikken fra Bergen bare består.

Silja Sol er i midten av 20-åra og har allerede gitt ut to flotte album. Men jeg regner med at hun har den beste plata foran seg, kanskje den neste?