Lissies to første album, Catching A Tiger (2010) og Back To Forever (2013), ble utgitt på Columbia og den amerikanske indie-labelen Fat Possum. Begge klatret inn på hitlistene, debuten solgte til gull i både England og Norge.

Hennes tredje utgivelse, My Wild West, utgis på eget selskap og representerer på mange måter en ny start for artisten. Lissie har funnet roen, i og utenfor seg selv, og flyttet fra Ojai i California til en liten by i Iowa. Det er et mer personlig album enn forgjengerne, og en mer moden og selvsikker artist vi hører. Og det skal litt til, for det er jo tross alt gode album Lissie tidligere har gitt ut.

Vi skjønner allerede i den litt dystre piano-drevne låta Hollywood, som følger det litt over minuttet lange instrumentale åpningskuttet, My Wild West Ouverture, at noe er tilbakelagt. Lissie understreker at det er på tide å forlate, hun har en lang reisevei, hun føler seg ferdig, men også maktesløs. Hollywood, you breake my will like they said you would, Hollywood, you broke my heart just because you could, synger hun, men uten å være særlig bitter. Mer som en erkjennelse om at slik ble det, nå venter en ny epoke.

Tempoet økes og lydbildet utvides i den litt masete Wild West, og i den gode singelen, Hero. Sistnevnte ble for øvrig skrevet før Lissie tok avgjørelsen om å forlate California og her aner man kanskje et savn etter, eller ønske om, noe annet, noe mer, men samtidig en forståelse for valg som er gjort.

I could have been a hero, I could have been a zero, I could have been all of these things

Lissie tar det ned et par hakk på Sun Keeps Risin´, en låt inspirert av en tante som døde av sykdommen ALS. Don´t You Give Up Me er et av albumets beste spor og en drivende god og dansbar poplåt, som Lissie fremhever som en slags spirituell peptalk. Stay er på det jevne. Den åpner mørkt, bygger seg opp og ender i en mer country-preget låt, mens artisten på glimrende Daughters har hentet inspirasjon fra den liberiske fredsaktivisten og Nobelprisvinneren fra 2011, Leymah Roberta Gbowee.

Shroud er strålende popmusikk, Go For A Walk streit og anonym, mens Together Or Apart har et akustisk sound og et tekstinnhold om balansen mellom smerte og velbehag i kjærlighetsforhold. Albumet avsluttes med den nydelige akustiske balladen Ojai. Dette er en rørende avskjed til stedet i California hvor hun bodde, et sted som ikke har vært ubetydelig for Lissie som musiker og menneske.

Ojai, I don´t wanna leave you behind, but you know that I´ve made up my mind
So goodbye, I know I´m gonna see you again, and I´ll be thinking of you until then

Lissie har skiftet kulisser og for henne ser det også ut til å være en fordel å ikke være på et større plateselskap. Som om det kommersielle trykket la en viss demper på kreativiteten, men også viljen til å skape. Hun er selv tydelig på at låtene på albumet ble mer personlige, fordi hun ikke måtte forholde seg til en strikt timeplan. Det var i det øyeblikket hun bestemte seg for ikke å lage et album at hun virkelig begynte å lage et album.

En slik innstilling virker forløsende. Som om prestasjonspresset, eller -angsten, reduseres, i beste fall forsvinner. På Lissie virker det i hvert fall som om hun nå for alvor kunne senke skuldrene og utelukkende konsentrere seg om å snekre sammen kvalitetsbevisste poprock-låter. Sanger drevet frem av gitarer og tangenter, og tekster formidlet med ærlighet og hennes gode stemme.

Lissie hevder hun har funnet sin plass. Hun har en lojal fanbase som vokser uten aggressiv markedsføring og for en artist som har ambisjoner om å holde karrieren gående over lang tid, er det nok viktig å ha en slik kontroll. Det er kanskje også en av grunnene til at hun allerede har begynt å planlegge en oppfølger til My Wild West.

Albumet er spilt inn med produsent Curt Schneider og slippes på Cooking Vinyl (Thirty Tigers i Nord-Amerika) 12. februar. Deretter legger Lissie ut på turné og i Norge spiller hun i Kristiansand, Stavanger, Oslo, Trondheim og Bergen i slutten av måneden.




Lissies hjemmeside