Eliot Sumner trosset i 2010 kjendisbarn-stemplet og slapp et fint album under pseudonymet I Blame Coco. Skiva, The Constant, fikk høy karakter her hos oss, og I Blame Coco spilte utsolgte konserter i Norge. Så ble det stille.

5 år senere kom Sumner tilbake til rampelyset, men denne gang uten I Blame Coco-forkledningen. Der Eliot før gjemte seg under sminkemasker, høye hæler og dekknavn, var det nå en splitter ny og sterk person som sto frem, renskrubbet, trygg i egen kropp og egen person, og uten noe behov for å gjemme seg bak en fasade. Da dette hendte var det i sammenheng med ny musikk som var på vei, men det ble noe overskygget av at Sumner samtidig ikke bare kom ut som homofil, men også som såkalt gender-fluid, et begrep vi nok ikke har noe godt norsk ord for enda. Sumner har i intervju uttalt at hin: «ikke tror på kjønns-katalogisering», og ikke ser på seg selv som et spesifikt kjønn, men heller som bare musiker.

Da oppstyret hadde lagt seg rundt dette, var det en stolt og klar Sumner som endelig kunne snu fokus tilbake på musikken, og presentere et splitter nytt uttrykk. Der det tidligere hadde vært elektronika-pop under navnet I Blame Coco, var det nå røffere rock, med androgyn stemme og en røffere sound. Likevel er ikke dette deppemusikk på noen som helst måte. Information, som på en måte blir Eliot Sumners andre debutalbum, er fullt av pågangsmot og trøkk. Det er energisk og fyllt av en slags trang til å uttrykke seg som bunner i oppvåkning heller enn i desperasjon. Dermed føles albumet også gjennomgående mye mer positivt enn I Blame Cocos musikk gjorde, til tross for at det var elektropop og dette er rock.

Der man skrev om 2010-albumet at «Med unntak av et snev av stemmelikhet og låta «No Smile» finnes det knapt referanser til musikken hun unektelig har vokst opp med», er dette en påstand som ikke gjelder lenger. Her er det så mange referanser, og så mange likheter, at man av og til ikke er helt sikker på om det er Sting eller Eliot man hører på. Både musikken, soundet, og ikke minst stemmen er på låter som Let My Love Lie On Your Life og I Followed You Home til tider så like at man ikke ville vært rar for å tenke at det var gjesteopptredener av far på plata. Men nei, det er Eliot hele veien. Fra første låt ut er det et rikt og fyldig lydbilde vi blir servert, det er drivende og ettertenksomt på en og samme gang. Om single-potensialet er til stede hele veien er et annet spørsmål, men det behøves muligens ikke på et gjennomført og solid album.

En liten touch av den tidligere elektronikaen får man på After Dark, men så er det rett tilbake til røff rock'n roll igjen med Halfway To Hell, en rå stil som kler Sumner veldig godt med sin androgyne halvdype stemme. Likevel er alt ytterst melodisk med vokalharmonier og catchy refreng på rekke og rad. En av skivas mest spennende låter er Species, en låt hvor kjønnsbåssetting og tilsvarende definisjoner er hovedtema: «Find me a definition» / «I have foreign specifications» synger Eliot; «I'm not sure about the species, I'm not sure about the gender».

Likevel nå det aldri de helt store høyder – men heller aldri noen daler. Det holder seg gjevnt på «godt over gjennomsnittet bra», noe som lover godt for fremtidige utgivelser med en Sumner med enda mere mot. Låt-teften er der, stemmen er der, og nå, etterhvert, er også selvtilliten i ferd med å falle på plass.

Som Evening Standard skrev i et intervju med Sumner: «I Blame Coco er død, lenge leve Eliot Sumner!»