Det er nok ikke lett å skulle følge opp en vellykket debut, men Jesus Fucking Christ er nå klar med sin oppfølger EP Chemical Teeth, Wires for Veins. Selv beskriver Remi Semshaug Langseth fra nord uttrykket til soloprosjektet sitt som sinnakåt elektropunk med utestemme.

Første sporet på platen heter Dope, men holder ikke helt mål til å være selvbeskrivende for innholdet i låten. Med trommer som lyder som Billie Jean, et vers med vokal og drive på likhet med Datarocks Fredrik Saroea, og et refreng som både låter som og omhandler noenlunde det samme som Joan Jett and the Blackhearts egen Cherry Bomb, imponerer ikke JFC med sin åpningslåt. Overgangen mellom første refreng og andre vers høres dessuten ut som et samplet parti fra Sugarhill Gang sin låt Apache og allerede der, bare ett minutt ut i låten, har vi stykkevis vært gjennom både R&B, synthpop, hardrock og hiphop. Partiene for seg selv er både fete og fengende, men for meg blir helhetsinntrykket av låten dårlig. Den er oppstykket og framstår uorganisert. Det virker som om at JFC har anstrengt seg veldig for å blande flest mulig sjangere inn i en låt, dessverre uten samme suksess som på hans første EP.

Når vi beveger oss over til spor to, er det nesten som om at JFC har tatt fram en bunke med blanke ark og spisset fargeblyantene. Herfra går det bare oppover! Låtene får en bedre flyt og hele lydbildet er mer organisert og velfungerende. På EPens to siste spor viser JFC hva han er god for, og jeg får igjen troen på at nordlendingen fortsatt har full kontroll på sin sinnakåte elektropunk. Låtene har hver sin gode blanding av synther, trommer, vokal og en god dose av JFCs solide låtskriverferdigheter. På tross av en middelmådig åpning tar låtene seg godt opp fra og med spor to, og er en over gjennomsnittet bra oppfølging av en knalldebut.

Chemical Teeth, Wires for Veins slippes 29. februar 2016.