Den amerikanske duoen The Knocks har holdt det gående i snart et tiår, men først i 2016 følte de det var på tide å gi ut debutalbumet. Det låter kult, det er funky, og det er lyden av en dag i storbyen. 55 er tydelig en hyllest til Ben «B-Roc» Ruttner og James «JPatt» Pattersons hjemby, New York.

Noe av det mest spennende med 55 er gjestelisten. Med seg på albumet har The Knocks alt fra Carly Rae Jepsen, Wyclef Jean og Fetty Wap, til mer uetablerte navn som Phoebe Ryan og Alex Newell. Sistnevnte spilte etter hvert en relativt stor rolle i den amerikanske TV-serien Glee, og besitter en av verdens beste mannlige vokaler. På «Collect My Love» får Newell virkelig vist frem hele registeret sitt. Måten The Knocks lar gjestene skinne, er for øvrig gjennomgående for hele albumet. Duoen har selv uttalt at det ikke var «plateselskapet som plasserte gjesteartistene på albumet, det var vi som ville ha dem med». Akkurat det er ganske lett å høre.

Problemet er vel heller det at gjestene får litt for stor plass å boltre seg på. Det blir rett og slett vanskelig å identifisere The Knocks’ sound. Alle sporene på platen holder skyhøy kvalitet, men mange av dem høres ut som noe gjesteartistene kunne lagd helt selv. Disclosure og Daft Punk er to eksempler på produsent-duoer som i langt større grad har latt sitt eget særpreg skinne gjennom på egne album. På det nivået er ikke The Knocks ennå.

55 er fylt opp med gode låter, men for dem som har fulgt duoen en stund, er det dessverre ikke så mye nytt å glede seg over. Comfortable, med vokal fra X Ambassadors, er jo hele tre år gammel, og totalt 11 (!) av låtene ble sluppet før debutalbumet. Det blir litt som å dra på speed dating der man kjenner godt over halvparten fra før. Det er komfortabelt, men man får mindre ut av opplevelsen.