Vilde Tuv
D`Meg
Hennes første fullengder treffer deg midt i hjertet.
Når Vilde Tuv endelig slipper sitt debutalbum D`Meg, er det med en rekke låter som vi allerede har hørt i et par år nå, sammen med en del nyere materiale. Felles for alle sporene på platen, er at det høres veldig ut som Vilde Tuv. Og det er bra.
Selv har jeg hatt noen særdeles gode liveopplevelser med Vilde, der hun sitter mutters alene på scenen med gitar og basstromme, og inviterer deg inn i sitt lille, særegne univers. Hennes tilnærming til låtskriving er dønn ærlig og sårbar. Hun er en bra gitarist og helt ok på vokal, men styrken hennes ligger i måten hun formidler på. Hun treffer deg med tekstene sine, og jeg kjenner meg godt igjen i mye av det som fortelles. Og selv om lydbildet er veldig nedstrippet, nakent og enkelt, oppleves det samtidig som veldig intenst. Det er godt gjort.
Albumet åpner med en gitarinstrumental, som setter deg i den riktige stemningen, før Ensom Cowgirl på mange måter setter premissene for resten av platen. En kul låt med et bakteppe av elektronika, som begynner litt smådepressiv med tekstlinjene – livet mitt e middels og du e helt sentral, eg e en ensom cowgirl og du e en sjakal. Men den endrer seg til det lysere, og avslutter som en positiv og glad låt. Det er helt klart et av de sterkeste sporene på utgivelsen, og følges opp av en av mine andre favoritter, Når jeg var liten, som har tidenes gøyeste start på en låt: –Når eg var liten ville eg bombe hele driten. Og her må jeg komme litt tilbake til dette med tekster. Jeg virkelig elsker disse tekstene til Vilde, og jeg kan fint sitte alene og lytte mens jeg smiler og koser meg. Lite fiksfakseri, bare tekster som formidles fra hjerte til hjerte, og det funker.
Vi hopper litt og kommer til Mine Armer, som avslutter albumet og som er den tredje av mine favorittbiter i denne godteposen. Basslinjene her er sykt rå, og som vanlig med et budskap som formidles med den største enkelhet.
Alt i alt er debutplaten til Vilde Tuv en stabilt god og veldig sjarmerende utgivelse, hvor egentlig alle låtene er gode, med tre spor som virkelig skiller seg ut i positiv retning. Kanskje ville jeg normalt sagt at dette er en perfekt høstplate, men kos deg med den nå i vår, så tar du den frem igjen når høstmørket er tilbake. For denne skinner opp mørke dager.
Selv har jeg hatt noen særdeles gode liveopplevelser med Vilde, der hun sitter mutters alene på scenen med gitar og basstromme, og inviterer deg inn i sitt lille, særegne univers. Hennes tilnærming til låtskriving er dønn ærlig og sårbar. Hun er en bra gitarist og helt ok på vokal, men styrken hennes ligger i måten hun formidler på. Hun treffer deg med tekstene sine, og jeg kjenner meg godt igjen i mye av det som fortelles. Og selv om lydbildet er veldig nedstrippet, nakent og enkelt, oppleves det samtidig som veldig intenst. Det er godt gjort.
Albumet åpner med en gitarinstrumental, som setter deg i den riktige stemningen, før Ensom Cowgirl på mange måter setter premissene for resten av platen. En kul låt med et bakteppe av elektronika, som begynner litt smådepressiv med tekstlinjene – livet mitt e middels og du e helt sentral, eg e en ensom cowgirl og du e en sjakal. Men den endrer seg til det lysere, og avslutter som en positiv og glad låt. Det er helt klart et av de sterkeste sporene på utgivelsen, og følges opp av en av mine andre favoritter, Når jeg var liten, som har tidenes gøyeste start på en låt: –Når eg var liten ville eg bombe hele driten. Og her må jeg komme litt tilbake til dette med tekster. Jeg virkelig elsker disse tekstene til Vilde, og jeg kan fint sitte alene og lytte mens jeg smiler og koser meg. Lite fiksfakseri, bare tekster som formidles fra hjerte til hjerte, og det funker.
Vi hopper litt og kommer til Mine Armer, som avslutter albumet og som er den tredje av mine favorittbiter i denne godteposen. Basslinjene her er sykt rå, og som vanlig med et budskap som formidles med den største enkelhet.
Alt i alt er debutplaten til Vilde Tuv en stabilt god og veldig sjarmerende utgivelse, hvor egentlig alle låtene er gode, med tre spor som virkelig skiller seg ut i positiv retning. Kanskje ville jeg normalt sagt at dette er en perfekt høstplate, men kos deg med den nå i vår, så tar du den frem igjen når høstmørket er tilbake. For denne skinner opp mørke dager.
FLERE ANMELDELSER
The Black Keys - Ohio Players
Skivebom med skiveutglidning. To til tre gode låter av totalt fjorten er ironisk imponerende til å være Dan Auerbach og Patrick Carney. Kanskje er det Beck sin skyld. >>
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>