For ganske nøyaktig 15 år og 40 dager siden spilte The Dandy Warhols på Kvarteret i Bergen. De turnerte med den kritikerroste tredjeplata Thirteen Tales From Urban Bohemia som hadde kommet ut høsten før. Rundt lunsjtider på konsertdagen var jeg på en kafé i Bergen, der jeg oppdaget det amerikanske bandet, og jeg turte etter hvert, og under tvil gå å bort til til dem for en kort prat og autografskriving. Jeg har aldri brydd meg om autografer, verken før eller etter dette møtet, men noe måtte jeg jo spørre om. Samtalen var omtrent som følger: "Ehhhh, hi can I have your autograph?" Vokalist Courtney Taylor-Taylor ser på meg lenge med et tomt blikk og tunge øyelokk:"...........ok". Jeg prøver å motvirke stillheten: "It's really cool that you, as such a big band, come to Bergen." Taylor-Taylor, upåvirket av min entusiasme:"..........ok". Stillhet følger og jeg går med min lapp med to navnetrekk på. Jeg var 24 år på denne tida, dette ubetydelige møtet med en beruset og mutt musiker fikk meg til å føle meg flau og forlegen som en fjortenåring.

Konserten samme kveld ble likevel en stor opplevelse, og plata Thirteen Tales...er fortsatt en favoritt. Oppfølgerplata Welcome To The Monkey House fra 2003 holdt ikke samme nivå, et par superfengende spor reddet imidlertid æren. Bandet gikk inn i en kreativ motbakke med de to neste platene. This Machine fra 2012 syntes å være et slags kreativt comeback, med flere slentrende og melodiøse poplåter, som kjennetegner bandet på sitt beste.

De to første låtene som ble sluppet fra Distortland, bar bud om at gjenoppvåkningen fra 2012 var fullbrakt. Den uanstrengte You Are Killing Me har noen uimotståelige melodilinjer, og STYGGO en medrivende rytme. Resten av plata tyder imidlertid at bandet bare har strukket noen tær ut fra hiet de har holdt til i siden ca 2003. Det er tilløp til fengende partier i Catcher In The Rye og Give, men låtene synes uforløste, som om de ikke har kommet lenger enn et skissestadium. De øvrige låtene er dessverre The Dandy Warhols på sitt verste, monotont, trøtt og intetsigende.

I 2013 ble Thirteen Tales From Urban Bohemia nyutgitt i en såkalt deluxe-utgave, morsomt nok 13 år etter den opprinnelige utgivelsen. I den forbindelse spilte de ut utvalg gamle låter i studioet til den Seattle-baserte radiostasjonen KEXP.



Den trøtte typen fra 2001 virket opplagt i forhold til hans 12 år eldre utgave. Courtney Taylor-Taylor synger surt og er et stusselig skue med fårete glis og tunge øyelokk, med forbehold om at dette ikke er konse-blikket hans. Keyboardist Zia McCabe ser beklemt ut, mens gitarist Pete Holmström synes å være på samme planet som frontfiguren. Dette så ut som en gjeng som sang på det siste verset. Tre år senere har de likevel samlet seg, og gitt ut ti nye låter. Dette er kanskje en prestasjon som overgår kvaliteten på plata.