Hvis du med Fatboy tenker på uformelige saccosekker eller snåle sykler med overdimensjonerte hjul er det heretter på tide å oppjustere ordlista. Bandet Fatboy fra Stockholm har eksistert siden 90-tallet, og har tidligere utgitt fire album som alle har satt Fatboy grundig på det skandinaviske rockabilly-kartet med sin helt særegne stil. Det er dog litt urettferdig å putte dem i en eneste bås for musikken er en god blanding av blant annet rock, country, blues og swing.

Moments er bandets femte album og inneholder 12 særs dansbare, men samtidig mørke sanger om livet på siden av kjærligheten. Du vet; der ingen egentlig vil være, men som vi alle ender opp i en eller annen gang i livet med litt uflaks. A Little Place (in the back of my heart, it’s a shitty old place just for us), er en slik sang som umiddelbart gir deg lyst til å danse, hvis du ikke lytter til teksten vel og merke.

Moment That Counts, laget sammen med Joakim Berg fra Kent, er også umiddelbart et av høydepunktene på platen og må være en av de vakreste balladene som vil bli gitt ut år. Den fløyelsmyke stemmen til Thomas Pareigis omgir deg som en varm bris en kald sommerkveld og gir deg deilig gåsehud. Er du er en av de som har savnet Roy Orbinson kommer du til å elske den særegne stemmen til Pareigis som bærer preg av både sårbarhet og desperasjon der den flyter som honning gjennom øregangene.

Tilbake i 2009 i et intervju til det tidligere nettmagasinet musiq.no, fortalte bandet at de gjerne ville at folk skulle få et forhold til det da nyutgitte albumet In My Bones og helst se på det som et billig motell – der noen blir knapt en time, mens andre aldri forlater stedet. Sju år senere dukker akkurat den linjen som en kuriositet opp igjen i sangen om nettopp motellet Black Hole, (some will stay for the night, and others will stay forever). Det er nesten så man kan lure på om motellet ligger i nærheten av Lonesome Town (laget av Baker Knight, men etter min mening aller best covret av The Cramps), handlingen er i alle fall nesten like dyster.

Albumet er på lik linje med tidligere utgivelser kort (knappe 35 minutter), men til gjengjeld er hele skiva så velprodusert og sangene så gjennomgående sterke at det ikke er et minutt som går til spille på såkalt katalogfyll. Det er bare å lene seg tilbake, lukke øynene, la musikken overta hjertet ditt og bli med nedover den mørke, elegante og melankolske veien som heter Fatboy.