Triangle, Susannas 11. utgivelse fronter kaleidoskopisk minimalisme, og i løpet av tjueto nyanserte låter, fødes en nysgjerrighet hos lytteren som aldri rekker å bli pirket på av kjedsomhet. Der Susanna Wallumrød som regel er kjent for å samarbeide med andre musikere, har hun med Triangle vendt tilbake til soloskiver, dette er hennes andre soloskive siden Wild Dog (2012).

Holder seg ikke innenfor sjangrene
Triangle er mørk og dramatisk, men selv med de få glødende øyeblikkene albumet besitter, klarer den sjangermessige variasjonen aldri å få albumet til å oppleves som ensidig. Låta Hole, en bølge av et hav med lyspunkter, forholder seg til sjangeren elektronika, dette komplimenterer den smidige dansbare låta og får den til å skille seg ut. Det er variasjonen som driver albumet, og sjangeroverglidningen fra blant annet eksperimentel elektronika til jazz og klassisk singer-songwriter får meg til å frydes som lytter. Det er en deilig følelse å høre på et album og ikke vite hva som kommer til å hende, men likevel føle seg trygg på at det som kommer vil være bra.

Det finnes en verden i Triangle
Albumet kan fremstå som lett og øm, men her svermer fløyel rundt temaer som religion, tro og tilhørighet. Den lette ømfintligheten bikker hurtig over til nifs uhyggelighet som ikke preller av med det første. "I belong to the darkness" synger Susanna i Burning Sea. Vokalene hennes er haltende, og ved låtas avsluttning fordufter de i bekmørk tjære. Den samme tjæren hun senere svømmer ut av i låta I am born again. Denne setningen som er selve rota til låta, og som ved hver ulike vokalvariasjon gir noe nytt: En ny stemning, tidvis uhyggelig, noen ganger henrykt, men også desperat.

Vi vender stadig tilbake til Susannas stemme.
Instrumentene oppleves å vike unna for stemmen til Susanna; den oppleves som kjælen fløyel som glir inn og ut mellom instrumenter, den heves og dempes, blir hard og stram, katteaktig og fryktinngytende, og alt kler låtene.

Triangle er ømt og minimalistisk, men la deg ikke lure: Det er her de store spørsmålene ligger, og rundt dette kretser en stadig engstelse. Det er enkelt å mislykkes, men Triangle tar seg tid med albumets sytti minutters lengde, det sørger for at alt som trengs blir etablert godt nok, og nettopp slik klarer det å trollbinde enhver tålmodig lytter.