Frightened Rabbit er et skotsk 5-mannsband og er hjemmehørende i den musikalske forgreiningen vi sterkest forbinder med forrige tiår, indierocken. Denne tidsperioden på 2000-tallet var en slags musikalsk hellig gral for fans av musikere i flanellskjorter som spillte forholdsvis milde låter låter om angst, kjærlighetssorg og kampen mot etablissementet. De fleste av oss som tok del i denne tannløse formen for ungdomsopprør, selve proto-hipsterne, hadde et nært forhold til artister som The National, Bright Eyes, The Shins og Neutral Milk Hotel.

Litt oversett i utkanten av denne scenen ligger Frightened Rabbit, oppkalt etter vokalistens stemme. Med sitt album Midnight Organ Fight fra 2008 høstet de middels suksess i indie-kretsene, selv om albumet i seg selv er intet mindre enn fantastisk. Skiva er en slags ironisering over singellivets drepende depresjon, og inneholder tekster som kanskje best av alle beskriver håpløsheten man kan føle på i et sånt stadie av livet. Dette tonesatt av noen vanvittig fengende låter og man har en oppskrift på et godt album. Nå kan det hende jeg er en smule partisk, for denne var en stor del av livet mitt (og den er fortsatt det, for å være ærlig), men denne skiva står igjen for meg som et av de klareste eksemplene på en musikalsk epoke.

Dette bringer oss til deres ferskeste utgivelse, Painting Of A Panic Attack. De har ikke endra formelen mye, selv om 8 år skiller dette fra tidligere nevnte album.

Albumet åpner med Death Dream og fører oss rett ut i melankolien med selvmordstematikk og metafortunge tekstlinjer som “You died in my sleep last night”. Virkelig en flott åpner som setter stemningen for resten av albumet. Scott Hutchinsons som trakterer vokal har en hinsides sjarmerende stemme med skotsk dialekt, og dette bidrar tungt til at man virkelig ser for seg en trasig, regnfull dag i skotsk arbeiderklasse, ikke ulikt Glasvegas’ første album.
De tre første låtene tar for seg selvmord, tapt kjærlighet og gryende alkoholisme, og resten av albumet spinner videre på denne tematikken.

De har heldigvis ikke mista grepet på å skrive fengende låter. Stadionrefrengene er fortsatt på plass, og mantra-partiene har heller ikke forsvunnet. Det føles litt billig noen steder, som jo store refrenger ofte gjør, men gjør seg jo til gjengjeld utrolig godt i en live-setting (Frightened Rabbit leverte forresten en etter sigende legendarisk konsert på Parkteatret i 2013).

Låter som skiller seg ut er de to første, Death Dream og Get Out, Woke Up Hurting med sitt flotte refreng, 400 Bones som er albumets roligste øyeblikk og de to avslutningslåtene, Lump Street og Die Like A Rich Boy.

Man skulle kanskje tro de hadde modnet litt på 8 år, men det er tydelig at de har funnet en formel som funker, og bygger videre på dette. Jeg tviler på at de klarer å hekte inn noen nye fans med en utgivelse som dette, de har ikke akkurat fornyet seg for å møte en gryende generasjon. Likevel er det noe med de som jeg ikke helt klarer å sette fingeren på, en slags gutteaktig sjarm som overskygger låtene enkeltvis, og gjør at jeg liker det godt. Det er slike ubeskrivelige kvaliteter som skiller gull fra gråstein i mine ører, og dette glinser mer enn tematikken de prøver å få frem.