Det snakkes ofte om det vanskelige tredjealbumet. For det er da en artist eller en gruppe med suksess skal vise at de har det som trengs for å klare å holde karrieren i gang. Man har et helt liv på å skrive debualbumet, andrealbumet inneholder mye av det som ikke fikk plass på det første og så har man gått tom på tredje.

For Highasakite sin del var det andrealbumet som ble det store gjennombruddet. Faktum er at Silent Treatment fra 2014 er en av tidenes største albumsuksesser i Norge. Etter 111(!) uker ligger albumet fortsatt på VG-lista Topp 40, og det var så sent som uke 18 helt oppe på 21. plass. Og det uten at albumet var stappfullt av kjip og kjedelig midt-i-veien-musikk.

Om bandet føler presset er det ingenting på Camp Echo som tyder på det. Og for de som måtte være redde for at det ikke har vært noen musikalsk utvikling, og at de ville kjøre den trygge veien og bare lage en ny Silent Treatment, så kan jeg berolige dem med at ingenting kunne vært lenger fra sannheten.

Denne gangen er uttrykket langt mer elektronisk enn tidligere. Jeg kan ta feil, men jeg tror ikke det er brukt akustiske instrumenter noen plass på albumet. Etter første gjennomlytting ble jeg overrasket da jeg leste i presseskrivet at Kåre Vestrheim også denne gangen er produsent, for lydbildet er veldig ulikt andre produksjoner fra hans hånd.

Og det er produksjonen og lydbildet som er det jeg virkelig liker med albumet. Vi starter med 80-tallspastisjen My Name is Liar (verselinjene er som hentet ut fra en 80-tallslåt jeg ikke husker tittelen på) og det er en knallsterk åpning. Men det er en uventet start, og jeg tror mange fans av Silent Treatment vil bli overrasket. Og utfordret litt.



Samurai Swords er det spor av Depeche mode i lydbildet, mens vokalist og låtskriver Ingrid Helene omtrent spytter ut versene og R&B handclaps går i bakgrunnen. Den sykt fine førstesingelen Someone Who’ll Get It ga et godt bilde av hva denne platen ville bli, men den er likevel den mest iørefallende låten. For det er flere utfordringer på de påfølgende låtene.

Min personlige favoritt er My Mind is a Bad Neighborhood. Ikke bare er rytmearrangementet og lydbildet enhver elektronikafans våte drøm, de sedvanlige dystre tekstene til Inger Helene kommer her til sin fulle rett. De blir framført med masse prosessering på stemmen.

For de som på dette tidspunktet begynner å savne Ingrid Helenes fantastiske stemme, samt de flerstemte vokalarrangementene fra forrige album så får vi et lite avbrekk i God Don’t Leave Me. Her blir det lighterhav på sommerens konserter.
.
Jeg har en mistanke om at Kristoffer Lo har hatt mer innflytelse på denne platen enn den forrige. Som soloartist ligger han i grenselandet jazz, støy og ambient. Og det er flere elementer med hint av dette i låtene. Spesielt låten Deep Sea Diver har et nesten kaotisk arrangement som nok vil gi noen bakoversveis.

Og for de som har lett etter Bel Cantos arvtakere, så får vi det på avslutningslåten Chernobyl.

Highasakite gjør det ikke lett for seg selv på dette albumet. Ikke misforstå meg, det er et strålende album, men det er nok hakket mer utfordrende enn det foregående. Det blir nok ingen tangering av rekorden på VG-lista. Derfor skjønner jeg hvorfor den flotte, men lettbente, poplåten Golden Ticket ble andresingel.

Men om du gir Camp Echo noen gjennomlyttinger, så garanterer jeg at du sitter igjen med en plate du vil spille om igjen og om igjen. Beste norske album så langt i år etter Kristoffer Los egen The Black Meat.