Aiming for Enrike gjorde seg kjent som en av Urørtfinalistene i 2015. Dessverre gikk de ikke av med seieren, men det ser ikke ut til å ha preget dem på noe vis: I år er de tilbake med det som i det hele tatt gjorde dem gjenkjennelige; et driv ulikt noe annet.

Fra deres tidlige utgivelse Mao Miro(2012) klamret de seg til kjennetegn som gjør de til et bemerkelsesverdig friskt pust i norsk musikk. Aiming for Enrike boltrer seg sjangermessig innenfor ivrig fuzzpop, men viser til både jazz, elektronika og tidvis også til saftig funk. Kjedsomhet blir derfor aldri noe en støtter på når en hører på musikken. Gjennom et landskap av variasjon med instrumenter, samt en leken uforutsigbarhet, blir det derfor vanskelig å begrense Segway Nation til noen få oppsummerende ord. Men om en skulle gjøre et forsøk ville ord som balstyrig, hemningsløst og energisk dukket opp.

Den underholdende ”rivaliseringen” mellom gitarist Simen Følstad Nilsen og trommeslager Tobias Ørnes Andersen om hvem som kan holde intensiteten gående, er mye av det som tviholder på lytterens oppmerksomhet. Låtene ender ofte med et brak, men veien frem til braket kjennes aldri forutsigbart. Ofte kan det føles som om tanken bak mange av låtene er ”hvor høyt kan vi bygge dette opp før vi er nødt til å rive det ned igjen?”

Begrensningen ved Aiming for Enrike er at utgivelsene aldri metter; bandet forblir best live og det på tross av kvaliteten ved utgivelsene. Segway Nation klarer på alle mulige måter å formidle hvor godt og rått det er, men ønsket om å se låtene live er alltid fremtredende. Dette er ikke noe som burde kjennes som en begrensning, men klarer å forbli det. Så rådet blir: Få dem med deg live!