The Monkees var verdens første boyband, og ble møtt av hysteri i årene deres tv-serie ble sendt (1966-68). Siden gikk det nedover med platesalget, og forrige comebackplate, Justus (1996), var elendig. Av de fire medlemmene er det bare Mike Nesmith som har hatt en vellykket solokarriere. Peter Tork og Micky Dolenz har imidlertid turnert sammen i årevis, og Davy Jones var med dem til han døde brått i 2012.

Nå har de tre gjenlevende fått hjelp av produsent Adam Schlesinger (fra Fountains of Wayne) og en rekke kjente låtskrivere. Resultatet er ei humørbombe av et album med en rekke glimrende popsanger. Good Times! inneholder hele fire låter som ble påbegynt i 1967-68 og fullført i år. Blant annet åpningslåta/tittelsangen, som er basert på en demo med Harry Nilsson. Dette er skranglete poprock med et riff som minner om Monkees-hiten Last Train to Clarksville.

You Bring The Summer er ei genial poplåt, skrevet av Andy Partridge (XTC), som har inkludert noen psykedeliske toner og baklengsgitar på slutten (i stil med XTCs 60-tallshyllende band The Dukes of Stratosphear). Kjempefengende er også singlen She Makes Me Laugh - skrevet av Rivers Cuomo fra Weezer. Den har et herlig 12-strengers gitarriff, vokal ved alle de tre Monkeene og banjo ved Tork.

Micky Dolenz er hovedvokalist på nesten alle de 13 låtene her, slik som i 60-årene da han også var bandets trommis (men han spiller bare på ett kutt her). Vi hører 70-åringens distinkte stemme på blant annet den søte, tradisjonelle poplåta Our Own World. Det er ellers artig at Monkees bruker låter av folk som skrev for dem i gamle dager: Jeff Barry, Neil Diamond, Goffin/King, Boyce/Hart og nevnte Nilsson. Og det er artig at Bobby Hart synger på den strålende låta han skrev med avdøde Tommy Boyce, Whatever's Right.

Nesmith og Tork synger følsomt og godt sammen på balladen Me & Magdalena, som har et flott pianotema og er skrevet av Ben Gibbard fra Death Cab For Cutie. Tork er glimrende på sin egen Little Girl, som har melankoli og elegante taktskifter. Også avdøde Davy Jones er med, på en innspilling fra 1967 av Neil Diamonds uimotståelige poplåt Love To Love. Dolenz og Torks koring var ikke med på versjonen som ble utgitt i 1979. Selveste Noel Gallagher og Paul Weller har komponert den avanserte Birth of an Accidental Hipster, som er hardtslående og småpsykedelisk (à la Wondermints), og har delt vokal ved Dolenz og Nesmith. Vi får også en fin versjon av Wasn't Born To Follow, men denne klassikeren gjorde The Byrds bedre. Den Beatles-inspirerte avslutningslåta I Was There (And I'm Told I Had A Good Time har noe uforløst ved seg, men den 60-tallsrefererende teksta er artig.

Good Times! er ei av årets morsomste plater, full av gøyale musikalske innfall og freske popsanger som den er. Det flott illustrerte tekstheftet har kommentarer til de fleste låtene, og det følger faktisk med et ark med små klistremerker som fans av tv-serien vil digge (bl.a. et med en Monkeemobile). Dette er utvilsomt The Monkees' beste album siden 1968!