Dexy's Midnight Runners var kjent for å skifte stil fra album til album på 80-tallet. Lederen Kevin Rowland (62) ga etter oppløsningen ut to mislykkede soloplater, inkludert 1999-coverplata My Beauty, der han poserte i kjole på coveret. Men i 2012 gjorde bandet comeback - under navnet Dexys - med det strålende studioalbumet One Day I'm Going To Soar. På oppfølgeren Let The Record Show: Dexys Do Irish And Country Soul tolker de irsk musikk og gamle pophits.

Fra originalbesetningen er Rowland og trombonist Big Jim Paterson tilbake. Lucy Morgan spilte også bratsj på forrige plate, og medvokalist og keyboardist Sean Read poserer på coveret sammen med henne og Rowland. De er iført nostalgiske, stilige klær som delvis er designet av Rowland selv. Faktisk ble coveret planlagt før selve plata!

På åpningskuttet Women of Ireland gjester Helen O'Hara på fele. Det var hun som spilte på kjempehiten Come On Eileen (1982). Ellers er det mye strykere på albumet, til og med harpe. Resultatet er vakker og vemodig musikk, og som dessverre mangler en del temperatur, tempo og variasjon. Dexys greier ikke å tilføre noe nytt til Bee Gees' To Love Somebody eller The Platters' Smoke Gets In Your Eyes (som er ganske søtladen).

Dexys lykkes bedre på The Friends of Distinctions dansbare 1969-hit Grazing in the Grass, som har et "Copacabana"-aktig arrangement og flott koring. Samt på Rod Stewarts You Wear It Well og Joni Mitchells Both Sides Now. Sistnevnte er platas førstesingle og har original frasering, soul-strykere og hardtslående komp. Disse tre versjonene har originalitet og særpreg.

Jeg har også sans for den vemodige, vakre The Town I Loved So Well, som er mest kjent med Dubliners og ble skrevet av Phil Coulter etter "bloody Sunday"-massakren i Londonderry, 1972. Og jeg liker Dexys-versjonen av Johnny Cash' Irland-hyllest 40 Shades of Green. Men dessverre får vi en kjedelig og sirupseig versjon av den irske folkevisa Carrickfergus.

Let The Record Show: Dexys Do Irish And Country Soul er stort sett vellykket og framfor alt vakkert album. Kevin Rowland, som har irske røtter, synger meget bra, og arrangementene er flotte. Likevel skulle jeg gjerne hatt mer temperatur, variasjon og originalitet her.