38 år gamle James McCartney gjorde det ikke lett for seg da han valgte å følge i farens fotspor. Han debuterte med to ep-er som ble samlet på en cd. I 2013 kom albumet Me, som fikk middels kritikk. The Blackberry Train er på mange måter bedre. Plata er variert og har en lett psykedelisk stemning, og han er blitt en bedre gitarist og vokalist enn sist. Og dette er visst hans første plate uten hjelp fra faren.

Åpningslåta og singlen Too Hard handler om det James har gjort tidligere, nemlig å prøve (altfor) hardt. Han virker mer avslappet her. Dette er fengende poprock med en Beatles-inspirert avslutning, med god hjelp fra George Harrisons sønn Dhani. På den skurrende, gitartunge Unicorn er han inspirert av 90-tallsrocken han vokste opp med. Balladen Waterfall har U2-aktige stemninger i introen, mye lekkert gitarspill og gripende tekst som hyller hans mor Linda McCartney. Jeg liker også godt den svevende, stemningsfulle Ballerina, som har flere dimensjoner: James synger rolig og rocka om hverandre, og han drar på med gitarfuzz i refrenget.

Peyote Coyote handler om narkotika-avhengighet, noe han slet med for noen år siden. Ærlig tekst, men ingen stor melodi. Alice refererer til Alice i Eventyrland, har en baktung melodi, indierock-komp og noen takter som er inspirert av The Beatles' A Day in the Life.

Bedre er den lekne Ring a Ring O' Roses, som har mye akustisk gitar og hører hjemme i den engelske folk-tradisjonen. Kjærlighetssangen Prayer er en flott, sjelfylt ballade med elpiano og 70-tallssound. Til slutt får vi den luftige, vakre, akustiske poplåta Peace and Stillness, som er den sangen på albumet som minner mest om Paul McCartney. Den krydres av både cembalo og strykere.

James McCartney har med The Blackberry Train staket ut kursen for sin egen karriere. Han har stort sett frigjort seg fra farens sound, og vist at han kan skrive gode poprocklåter. Men han mangler fortsatt noe originalitet.