Oslo-kvartetten Label er anført av vokalistene og gitaristene Magnus Jacobsen og Øyvind Svendsen, som er mest kjent for å ha sunget på hits med Black Diamond Brigade (norsk Kiss-hyllest) og Paperboys
(Lonesome Traveller). Debutalbumet Oslo So Slow er oppkalt etter deres kritikerroste single som også er deres klart beste låt. Tittelen minner litt om nyveivbandet The Young Lords' 1980- single Oh So Slow, som er ei nidvise om treige Oslo. Men Labels sang er fresk poprock med et uimotståelig refreng og med sommerlige, melankolske stemninger. Den kunne forsvart en plass på et Teenage Fanclub-album!

Andresinglen Jenny Jones byr på flotte vokalharmonier og et lydbilde som minner om Euroboys og Mirror Lakes. Og det er ikke rart, for Anders Møller og Trond Mjøen har mikset denne plata som er innspilt i Møllers studio Crystal Canyon. Men Label-gutta synger mye bedre enn særlig Mirror Lakes. Dette er norsk softrock/westcoast som slekter både på 70-tallet og Jonathan Wilsons California-sound.

Et annet høydepunkt er den spretne poplåta I Wanna Calm Down, som er hørbart inspirert av 60-tallet og særlig The Kinks. Den stemningsfulle Nightstrolling skiller seg ut ved å ha orgel og kvinnelig koring (ved duoen Nosizwe & Sisi). Jeg liker også godt Dynamite, som det virkelig spruter av og som byr på tøff gitar og falsettkoring (à la Bigbang). In The Sun er sjarmerende, lystig, uskyldig sommerpop.

Albumet har også et par anonyme låter og en avslutning som jeg ikke blir helt klok på: Stick To Me tar liksom aldri helt av og varer for lenge (sju minutter). Her spiller Label rufsete, dronete rock som bryter med stemningene som ellers er på plata (De minner litt om Kåre & The Cavemen rundt år 2000). Men bortsett fra denne kjedelige låta syns jeg at Oslo So Slow er et vellykket album med mye bra spill og vokal, og noen skikkelig fine poplåter. Det er utgitt digitalt og på lp-plate (500 eksemplarer, hvorav 100 er på gul vinyl).