Da franske La Femme slapp albumet Psycho Tropical Berlin var det gode ord som møtte dem når anmeldere fra hele kontinentet hadde fått hørt platen. Dette var en spennende start for psych-indie-pønkerne.

På forsommeren slapp de singelen Ou Va Le Monde, en låt som maktet å blande de gode følelsene med melankoli. Den hadde et tydelig og underliggende westernpreg, samtidig som at den var veldig fransk. Spennende tenkte vi, og gledet oss til det nye albumet som slippes i morgen, Mystère.

Vi har hørt på platen noen ganger og åpningssporet Sphynx gjenspeiler på mange måter albumtittelen. En låt som gjør meg nysgjerrig på resten av platen med sitt mystiske bakteppe. Kanskje ingen stor låt, men godt inne på blant de fem-seks beste sporene på den 15 låter lange platen (+ skjult spor). En relativt lang utgivelse altså, noe som også blir albumets største utfordring.

Riktignok har de klart å variere låtene, med alt fra gitar med barokkpreg og likedan koring på Le Vide Est Ton Noveau Prenom, Septembre som kan høres ut som musikk fra en gammel, tysk/fransk barnetvproduksjon som NRK kunne funnet på å kjøpe på åttitallet, og noen låter som kan minne om rock, uten at jeg vil kalle det rock. Problemet med veldig mange av disse låtene, er at selv om de innledningsvis kan virke spennende og nyskapende, ender de ofte opp med å bli middelmådige spor som du har glemt like etter at du har hørt dem.

Men det finnes jo også hederlige unntak. Exorcieur er en artig liten sak. Som på resten av låtene ligger det mørke bakteppet der, men her fungerer det. Også artig med damen som rapper utrolig dårlig, men det har nok heller ikke vært meningen at det skal fremstå som rapteknisk bra.

Elle Ne T`aime Pas fremstår som meg for albumets beste spor med veldig kule synther. Et annet lite høydepunkt er den ca. kvarterlange og kunstferdige avslutningslåten Vagues, som til tross for at den kjører på de tre samme akkordene hele veien, blir spennende nok til å gidde å høre ferdig. Starter veldig rolig og bygges opp til et klimaks omtrent midtveis, før den bygges ned igjen. Og så må du huske å vente, for etter dette kommer et skjult spor, som virkelig har en annen karakter enn resten av albumet. Vel verdt å vente på!

I tillegg liker jeg både måten du surfer på vintagebølger og de mystiske og Morricone-inspirerte gitarene, ting som helt klart drar opp helhetsinntrykket.

Likevel ender La Femme opp med et oppfølgeralbum som ikke når helt opp til debutplaten. Enkelte sterke låter og mange gode ideer, men altfor mange middelmådige og intetsigende spor. Når halvparten av låtene er middels eller svake, blir det veldig tydelig at man burde nøyd seg med en ti-sporsutgivelse.