Det har gått tre år siden Dugg ga ut Et hemmelig sted, en plate som ble bra mottatt og hvor to av låtene fikk hyppig radiotid. Siden den gang har bandet konsentrert seg om å spille konserter, samtidig som at de har skrevet nytt materiale og finslipt soundet sitt. Nå er resultatet her i form av Livet er dødelig, en 11 låter lang utgivelse, hvor tittelsporet allerede er å finne på flere spillelister på Spotify.

Albumet er variert, samtidig som at man finner en rød tråd. Vi snakker ikke feelgood-låter her, og det i seg selv er jo ganske deilig. Det er heller ikke spesielt tidsriktig, men også det finner jeg ufattelig befriende. Jeg vil kanskje til og med strekke meg så langt som å kalle det gubberock. Noen må jo lage det også – alle kan ikke spille indie.

Det slår meg at Livet er dødelig fremstår som et usedvanlig jevnt og gjennomarbeidet album. Lydbildet er mørkt og melankolsk, tekstene er sterke, gitarlinjene er svevende og mystiske med masse klang, og låtstrukturene er solide.

Gå er navnet på åpningssporet. CC Cowboys møter Thåstrøm. Og allerede her får vi platens første allsangparti, når Erik Bakk synger de vakre ordene –Rapp bapp ba. Rapp bapp iadi adi. Dette MÅ jo være skrevet med tanke på konsertspilling.

Brent er neste låt, og som resten av albumet, høres det ut som om den er skrevet på nittitallet. Men en kul og mørk låt, som tidvis henter inspirasjon fra REM. (bevisst eller ubevisst). Askestøv følger like etter og her slår det meg at Dugg opererer med veldig fine og nesten Seigmenske titler på låtene sine. Denne låten her fremstår også som mer bilstereovennlig enn de to foregående låtene, og jeg synes også at det låter bedre vokalt nå når det ikke overdrives sånn med vibrato på vokalen.

Gi meg tid har en aldeles nydelig pompøs og deilig åpning, Feberhet innehar albumets soleklart tøffeste og hardeste break og både Alt jeg frykter og Ser deg nå fremstår som veldig radiovennlige låter.

Alt til rette er innom veldig mye artige referanser. Starter ut som en god, gammel DumDum-låt, før den fortsetter over i litt mer Raga-stil. Men mot slutten tar den en herlig og uventet vending over mot Come With Me, Puff Daddy og Jimmy Page sin musikk til boxbusteren Godzilla fra 1998.

Alt i alt vi jeg karakterisere Livet er dødelig som solid og godt håndverk. Ikke noe er overlatt til tilfeldighetene. Kanskje finner man ingen klassikere som vil huskes om 20 år, men dette er likevel noe så sjeldent som et helstøpt album uten svake låter. Tøft og tidløst!