Vince Staples
Prima Donna
Berømmelse har sin pris
Den amerikanske rapperen Vince Staples hadde sitt gjennombrudd med utgivelsen Summertime '06 i fjor. Nå er han tilbake med kunstverket Prima Donna som både kommer i form av EP og kortfilm. Vince er en musiker med flere lag – han går hele veien og ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Han liker å forbause publikum og han forklarer ikke sine verker til punkt og prikke. Det er opp til oss hva det hele skal bety, og dette gjør Vince så spennende som rapper.
Skiven åpnes med et melankolsk cover av gospellåten This Little Light Of Mine. Stemningen er satt med en fortapt og deprimerende tone fra Vince, og avsluttes med et høyt pistolskudd. Før man rekker å komme seg fra sjokket, starter neste låt brått. War Ready er skivens sterkeste låt(!). Med produksjon fra James Blake og lyrikk fra André 3000 og Vince, minner beaten litt om The Neptunes på 2000-tallet. Takten er både lekende, kaotisk og kontrollerende på samme tid.
”Sometimes I feel like given up. Don't say you feel my pain cause I don't even feel myself” synger Vince på den rockete låten Smile. Berømmelsen har endret han og han skammer seg. Han dro fra sine venner og familie for å jakte ”the yellow brick road”. Nå som han er fremme, ser ikke ting ut slik han hadde forestilt seg. Folk er overfladiske og de vil se han falle.
Pimp Hand er også en låt som er verdt å nevne. Vince har tidligere uttalt seg om at han føler 90-talls hiphop (”The Golden Age”) er overvurdert. Nå har tidene forandret seg og det er unge rappere som han selv, som er med på å forme nåtidens hiphop-scene: ”Yeah, it don’t add up cause the crippin’ not the same”.
Mange tunge spørsmål blir stilt i løpet av de syv sporene. Hva er prisen for berømmelse? Er det hele verdt det? Er dette virkelighet? Er livet verdt å leve? Vince Staples pakker ikke tingene inn, heller tvert imot, hans berømmelse har tatt hardt på. Skiven er gjennomtenkt, aggressiv og eksperimenterende. Med andre ord: dette er kunst.
Det finns mange gode samarbeid på skiven, bl.a. med Kilo Kish og Asap Rocky, og jeg anbefaler på det sterkeste å høre skiven i sin helhet. Jeg har ingenting negativt å si om Prima Donna. Det er bare å lene seg tilbake og nyte mens 23 år gamle Vince Staples gjør sin ting om og om igjen.
Kortfilmen er regissert av Nabil.
Skiven åpnes med et melankolsk cover av gospellåten This Little Light Of Mine. Stemningen er satt med en fortapt og deprimerende tone fra Vince, og avsluttes med et høyt pistolskudd. Før man rekker å komme seg fra sjokket, starter neste låt brått. War Ready er skivens sterkeste låt(!). Med produksjon fra James Blake og lyrikk fra André 3000 og Vince, minner beaten litt om The Neptunes på 2000-tallet. Takten er både lekende, kaotisk og kontrollerende på samme tid.
”Sometimes I feel like given up. Don't say you feel my pain cause I don't even feel myself” synger Vince på den rockete låten Smile. Berømmelsen har endret han og han skammer seg. Han dro fra sine venner og familie for å jakte ”the yellow brick road”. Nå som han er fremme, ser ikke ting ut slik han hadde forestilt seg. Folk er overfladiske og de vil se han falle.
Pimp Hand er også en låt som er verdt å nevne. Vince har tidligere uttalt seg om at han føler 90-talls hiphop (”The Golden Age”) er overvurdert. Nå har tidene forandret seg og det er unge rappere som han selv, som er med på å forme nåtidens hiphop-scene: ”Yeah, it don’t add up cause the crippin’ not the same”.
Mange tunge spørsmål blir stilt i løpet av de syv sporene. Hva er prisen for berømmelse? Er det hele verdt det? Er dette virkelighet? Er livet verdt å leve? Vince Staples pakker ikke tingene inn, heller tvert imot, hans berømmelse har tatt hardt på. Skiven er gjennomtenkt, aggressiv og eksperimenterende. Med andre ord: dette er kunst.
Det finns mange gode samarbeid på skiven, bl.a. med Kilo Kish og Asap Rocky, og jeg anbefaler på det sterkeste å høre skiven i sin helhet. Jeg har ingenting negativt å si om Prima Donna. Det er bare å lene seg tilbake og nyte mens 23 år gamle Vince Staples gjør sin ting om og om igjen.
Kortfilmen er regissert av Nabil.
FLERE ANMELDELSER
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>