Cesh, alias Carsten Holt fra Skien, hadde spilt i band i over tjue år da han solodebuterte i 2014 med poprockalbumet Break Down Free. Det fikk god kritikk og ble spilt mye i Herreavdelingen. Dessuten var det fargerike coveret fabelaktig. Det nye albumet Mundania Street har bare en primitiv svart-hvitt-tegning, men musikken er enda bedre og mer variert. Cesh har en virkelig fleksibel stemme som fungerer både til pop, rock og soul. Tidvis høres han ut som Casino Steel eller norgesvennen Willie Nile. Plata er innspilt i San Jose, California, i studioet til nordmannen Kid Andersen, som også har produsert.

Åpningslåta A Good Life begynner med et Rolling Stones-aktig gitarriff og er ellers en fengende soulrocker med blåsere og koring som minner om norske Moving Oos. Southside Johnny & The Asbury Jukes er en treffende musikalsk referanse. Like bra er singlen Deaf Dumb and Blind, som er ei fengende poplåt med mye gitartwang. Organized People skiller seg ut ved å ha blues-stemninger, slidegitar, svarvokal og en slentrende melodi som blir bedre for hvert minutt som går av sangen.

Six Churches er sleazy garasjerock med orgel og gitarsolo. Men her syns jeg Cesh synger på en irriterende, tilgjort måte. På Pills and Pension synger han derimot flott, slik som en ung Tom Petty, over en poprockmelodi som kunne passet inn på et gammelt Heartbreakers-album. Og refrenget er glimrende! Tittelkuttet er derimot småfunky roots med Memphis Horns-inspirerte blåsere, hammondorgel, moogsolo og Al Green-aktig vokal.

Jeg liker mindre den anonyme, masete soulfunklåta Rare Monk Shot Me Down, der Cesh høres litt ut som Prince. Albumets beste soulsang er den funky Assistance, med solo av blåserrekka, herlig koring og en instrumental outro med mye wahwahgitar og kubjelle. Bra er også countryballaden Lara, med mye felegnikk, mandolin og en løssluppen avslutning. Siste låt er den glimrende balladen Ramblin' Heart, komplett med strykere, følsom (nesten skjelvende) vokal og fele- og lapsteelgitar-temaer som låner mye fra Blowin' in the Wind.

Mundania Street er et glimrende og variert album som spesielt anbefales folk med sans for roots, powerepop, Southside Johnny, Delbert McClinton, Neil Young og Elvis Costello. Referansene er mange, men Cesh har likevel greid å lage ti forskjellige låter med særpreg. Fint er det også at han varierer stemmen i henhold til låtenes atmosfære. Albumtittelen henspiller på at sangene handler om våre dagligdagse, rutinemessige liv.