BOB HUND!, ble det ropt på slutten av 1990-tallet. BOB HUND! var festgarantisten fra Skåne, spesielt på konsert. Vokalist Thomas Öberg var overalt på scenen, mikrofonen ble kastet hit og dit, men mest opp, publikum hoppet i takt, skrek BOB HUND! og sang at det var revolution på gång. De som satte seg ned og hørte etter, hørte mer enn et festband. Bob hund (eller bob hund, som de selv skriver det) gjorde eksistensielle problemstillinger både lett tilgjengelige og treffende. Den naivistiske Helgen v. 48 fra 1998 tok både tilværelsen og tidsånden på kornet: «Vem går över ett torg en lördag kväll?/Vem går hem med den rätte och vem får en smäll?/Vem är det som är lycklig och vem luktar bränt?/Vem är dålig på riktigt och vem är ett skämt?». Bob hund var på høyden på denne tida med tredjeplata Jag rear ut min själ! Allt skall bort!!!, og der oppe skulle de være i enda noen år. Først i slutten av 2003 møtte de en kreativ og kommersiell nedtur. Det flerårige engelskspråklige sideprosjektet Bergman Rock debuterte til lunken mottakelse, og enkelte trodde dette var slutten for Bob hund.

Siden 2009 ga de likevel ut ytterligere tre album. Årets Dödliga klassiker, Bob hunds åttende studioalbum, innledes med et kort instrumentalspor, som på tre av deres beste utgivelser. Dette glir over i Underklassens clown, som høres ut som en velkjent låt på mange måter. Intstrumenteringen, koringen fra alle kanter og den nokså absurde språkbruken, er jo bandets signatur. Brooklyn salsa er også gjenkjennelig for den erfarne Bob hund-lytteren, men den minner om deres mer forglemmelige stunder. Funk har aldri funket for meg. Disse irriterende rytmene klarer Bob hund fint å riste av seg med det neste sporet Hjärtskärande rätt. Dette er en det nærmeste de kommer en klassisk rockelåt med stram struktur og fengende melodi. Din piñata er enda bedre. Lydbildet er kledelig detaljrikt med en enkel melodi som treffer godt. Refrenget «Jag vill inte va din piñata» er et smart språklig bilde som rommer både det tragiske og humoristiske, og skaper en viss undring hos lytteren. Inte 1 mm er kort og god, mens Rockabilligt (merk ganske morsomst sjanger-ordspill) dessverre blir altfor lang og anmassende. Bob hund har lyktes med lange låter før, men denne blir for monotont og mangler noen flere melodivariasjoner som kunne løftet låta. Blommor på brinnande fartyg er en noe omarbeidet versjon av låta som kom ut på fra Folkmusik för folk som inte kan bete sig som folk (2009). Låta var en av de bedre på denne plata, det er likevel litt overraskende at bandet gir den ut igjen. Den har ikke blitt så mye bedre på sju år. Hollywood nästa blir ensformig og kjedelig i mangel på gode melodilinjer. After work-musik avslutter plata med applaus mot slutten. Men var dette så mye å klappe for?

Mye av oppmerksomheten i forkant av denne utgivelsen har dreid seg om Martin Kanns omslagsbilde av en skypumpe som kan minne om den piperøykende hunden som har fulgt bandet siden starten. Bildet skal han visstnok ha mottatt av en ivrig fan. Kanns design er en vesentlig del Bob hunds samlede uttrykk. Han er spissfindig og humoristisk som bandet, noe som ble spesielt tydelig med plata Omslag Martin Kann (1996) (designeren er forøvrig kreditert på samme måte på alle platene). Her ble han bedt å gjøre noe personlig, noe som han løste med å trykke et ungdomsbilde av seg selv på coveret.

Det er jo forunderlig, men dessverre ikke veldig uvanlig, at musikken havner i bakgrunnen når profilerte artister gir ut nytt materiale. Som om ikke sangene kunne snakke nok for seg selv.

Dödliga klassiker lever bare delvis opp til navnet. Halve plata minner om klassisk Bob hund, sistedelen er snarere en påminnelse om et bands dødelighet. Men Bob hund bjeffer godt fortsatt, særlig fra scenen, noe store deler av landet får glede av denne høsten.