Robert Hurula Pettersons desperate solodebut Vi är människorna våra föräldra varnada oss för var et musikalsk høydepunkt i 2014. Platas såre skildring av ungdoms- og oppbruddstid var treffende, også for oss som ikke har så mange traumer fra yngre dager. Hurulas tidligere band, Masshysteri, var mer utoverrettet og samfunnskritisk. Nå virker det som om han har vendt blikket utover igjen med årets utgivelse Vapen till dom hopplösa.

Den korte og stemningsskapende synth- og gitarstøyinstrumentalen Rundgång setter tonen, bokstavelig talt, på en plate som er nettopp preget av melodisk støypunk. Innledningen glir over i Ont som jag, en dystopisk skildring av svensk storbyliv, preget av pisselukt og et politi som «blir råara med tiden». Helvete här beskriver den samme baksiden av samfunnet der «en vägg i mellan skiljer kaos från heroin». Ny drog lengter etter en virkelighetsflukt: «En ny drog för å hitta hem, hem till himmelen och tillbaks igjen», tonsatt av et tøft riff som kunne vært hentet fra U2 anno 1983. Den instrumentale tittellåta Vapen til dom hopplösa utgjør et talende, ordløst budskap, det finnes ikke våpen for de håpløse, det finnes ikke en gang en beskrivelse av deres situasjon. Sammen med nevnte Ny drog utgjør Undergången med dig høydepunktet på plata. Tekstmessig virker den å være inspirert av Ebba Gröns Vad skall du bli?. De svenske punkforfedrene beskrev den meningsløse, monotone voksne jobbtilværelsen med ordene «gå upp till jobbet jobba jobba äta lunch, samma sak händer imorgon». Hurula synger «Här är alt vi blir min vän, tunnelbanan jobb, tunnelbanan hem igjen…mot förintelsen». Sand er Hurulas mest tydelige oppgjør med hjemlandet: «Varje dag ett nytt sår. Nåt spolas upp på vår strand. Medan dom bygger en mur runt sitt land. Sitt Sverige byggt av sand». Plata avsluttes som den begynte med atonal gitarstøy, som for å understreke uroen og ubehaget den uttrykker.

Sverige blir herfra tidvis beskrevet som et delt, delvis ghettofisert samfunn, skapt av en virkelighetsfjern og konfliktsky elite i Stockholm. Landets skyggesider blir belyst av Hurula, men han er kledelig lite konkret i beskrivelsen. Dette gir tekstene et større tolkningsrom, og unngår dermed det tendensiøse og daterte dommedagsdramaet som i litt for stor grad preger samfunnsdebatten. Det handler mest om smerte, på det personlige planet, men også blant dem som utgjør den sosiale randsonen i storbyen.

Samfunnssmerten på Vapen till dom hopplösa blir kontrastert av Hurulas sentimentale og lengselsfulle melodier. I møtet mellom vakre toner og stygg virkelighet oppstår kunsten som gjør opphavsmannen til en av de mer spennende artistene i Skandinavia for tida.